Ny morgen for gamle travere
ANMELDELSE: Det gamle progbandet Aunt Mary gjenoppstår med ny plate og ny besetning. Dessverre når ikke tante Marie helt opp til sine ungdommelige glansdager.
Aunt Mary er for mange selve betegnelsen på norsk prog-rock fra 70-tallet. Deres tre første plater var på ypperste internasjonale nivå, men de fikk aldri den kommersielle suksessen de fortjente. Det er derfor ganske artig at nettopp dette bandet gjenoppstår 40 år senere. Det er en ny inkarnasjon av bandet som nå er aktuelle med platen New Dawn. Av originalbesetningen er det bare igjen gitaristen Bjørn Christiansen og trommisen Ketil Stensvik. De har fått hjelp av Glenn Lyse på vokal og Bernt Bodal på bass. Sistnevnte er også en gammel traver fra progmiljøet på 70-tallet.
Bandet i sin nåværende drakt er hardere enn det de var før. Bjørn Christiansen har definitivt funnet overdrive-vrideren på forsterkeren. Dessverre er de fleste sangene ganske generiske rockesanger som ikke bemerker seg på noen spesiell måte. Sangene er i hovedsak skrevet av Bjørn Christiansen, med hjelp fra Ronni Le Tekrø. Det er trolig her de tunge tonene har sitt opphav. Platens høydepunkt må nok være åpningsmelodien «Slave parade» som har fine riff av Christiansen med en tung og drivende rytme i bunn.
Det jeg savner er progelementene som var særlig fremtredene på de tidligere platene. Disse forsvant trolig ut av gruppen sammen med den tidligere sangeren Jan Groth og bassisten Svein Gundersen. Den sangen som kommer nærmest med å gjenskape stemningen fra tidligere plater er «Open your eyes», som åpner som en rolig sang med akustisk gitar og finurlig fingerspill.
Bjørn Christiansen og Bernt Bodal er støe musikere og jeg har ingenting å utsette på prestasjonene deres. Derimot synes jeg vokalen detter igjennom. Glenn Lyse greier ikke helt å fylle skoene til Jan Groth, som hadde en helt fantastisk og særegen stemme. På de fleste låtene mistenker jeg at vokalen har blitt for glatt, og de har lagt på en vreng-effekt for å kompensere. Dette er noe iallefall jeg ikke synes fungerer særlig godt.
Plata er ikke dårlig i og for seg selv, men lever ikke opp til arven de har med seg. Platen er likevel et artig gjenhør for den mest hardbarka fanskaren, men albumet blir fort litt anonymt for de fleste andre.
