Perfekt kjedsomhet

Anana, eller Anniken Jess Iversen som hun heter, har tidligere studert musikkteknologi ved NTNU, og i går gjestet hun Trondheim Calling som artist. Selv om det var ganske tidlig på kvelden var det mange som hadde møtt opp på Søstrene Karlsen for å få med seg konserten. Litt sjenert stiller hun seg foran synthesizeren sin, og framfører første låt «Train Ride».

Etter at Anana gir en kort introduksjon av seg selv, får vi servert en ny låt som foreløpig har fått navnet «Gitar». Låten har en dyp bass, den er melodisk og har et tydelig R&B preg. Anana skinner mest når hun virkelig viser hva stemmen hennes er god for. Partiene hvor hun synger høyt og drar ut stemmen sin er de mest imponerende. Musikken hennes fyller hele lokalet, det er et mektig lydbilde. «War Against the States of Mind» settes i gang av en bass som rister hele lokalet. Dette er høydepunktet i konserten. Låten er mye bedre live enn på stream, og skiller seg litt fra resten av det noe ensformige materialet hennes.

Selv om Anana har en glassklar stemme og et uvurderlig talent, er det vanskelig å skille låtene hennes fra hverandre. Som så mange andre har hun kastet seg på det mystiske, dype og elektroniske lydbildet som Banks og Lykke Li er gode eksempler på. Det Anana mangler er noe som skiller henne fra denne mengden med synthelskende artister. Hun snakker ikke mellom låtene, noe som er behagelig, men det bidrar også til at skillet mellom artist og publikum blir større. Vi lytter til musikken hennes, men den griper ikke tak i oss. Tekstene, som for det meste handler om ulykkelig kjærlighet, er diffuse.

Flere i publikum bruker låtene som bakgrunnsmusikk for samtaler dem i mellom. Anana krever ikke oppmerksomheten vår, og det kunne hun godt gjort. Klarer hun å utvikle en bedre fomidlingsevne og et tydeligere særpreg kan hun gjøre det stort.