Psykedelisk hiphop som kunne vært bedre

The Underachivers, for de som ikke kjent med navnet, er noen merkelige folk. Brooklyn-duoen lager såkalt «psykedelisk hiphop» full av spirituell symbolikk og dopreferanser.

Evermore: The Art of Duality er deres andre studioplate, og følger opp fjordårets Cellar Door: Terminus Ut Exordium. Førstnevnte er en konseptuell plate som på flere plan spinner rundt temaet dualisme. Dette kommer først fram på albumcoveret, som er delt i to diagonalt. En del viser et urbant gatebilde med velta politibiler og brennende bygninger. Den andre viser verdensrommet med planeter og en stjernehimmel full av skjult symbolikk.

Dualismen kommer også tydelig fram i skivas musikalske todeling. Første halvdel er mer positiv, lys og undrende, både innholdsmessig og intrumentalt, mens andre halvdel er mørk og dyster, full av hardtslående trap-låter.

Du har sikkert høye forhåpninger med tanke på det du nå har lest. Det hadde i hvert fall jeg. For The Underachievers lover mye med det konseptuelle og visuelle selvbildet de presenterer. Tekstmessig klarer de desverre ikke å levere helt. Innholdet i tekstene dreier seg som regel enten om deres filosofiske og spirituelle syn, i form av abstrakte og mystiske linjer, eller veldig konkrete og jordnære ting, som dopmisbruk, hard oppvekst og en god del skrytelinjer. Dette høres ut som et godt utgangspunkt, og kan være gripende til tider, men det er ikke nok.

Litt for høy prosentandel av linjene føles som såkalte «fillers», linjer som kun tar opp plass, uten å gi særlig mye i seg selv. Det kan til og med være utrolig kult å ikke ha noe annet enn skrytelinjer, så lenge man gjør det på en kul og interessant måte. Her har de altså tatt seg vann over hodet ved å angripe store temaer, uten å kunne gi dybde til det. Tekstinnhold og budskap er ikke deres stekeste side, selv om det kan virke sånn før du faktisk lytter.

Det som derimot gjør denne skiva god er hovedsaklig to ting. Det ene er guttas framførelse og kjemi på mikken. Dualismen kommer tydelig fram i duoen selv, som er som yin og yang. AKs harde og slitne stemme og Issa Golds mykere toner fungerer sammen som én. De kan spytte vers etter vers og skape en synergi som får deg til å glemme at det har gått to låter etter hverandre uten et eneste refreng. Rytmikken er kanskje ikke den mest orginale, men det er utrolig bra utført.

Det andre som gjør plata fet er instrumentalene. I første halvdel hører vi åpene og luftige, sample-baserte beats, perfekt hvis du virkelig har noe å si. Det er synd de ikke utnytter den muligheten mer. I andre halvdel kommer de mørkeste og hardeste trap-beats jeg har hørt på lenge. De mystiske og flytende synthene skaper et psykedelisk lydbilde, komplimentert av harde, og til tider komplekse trommer. Dette er lerreter hvor AK og Issa Gold får vist fram sin sterkeste side som aggressive og mystiske rappere.

Med tanke på innhold blir dette en litt kjedelig plate. Å høre plata fra start til slutt blir litt monotont, til tross for det dramatiske stilskiftet halvveis inn. Det skal sies at dette er noe jeg også tenker om deres tidligere utgivelser, og at de faktisk gjør det bedre her. Det er likevel ikke nok. Plata består av mange knallgode låter som funker bra for seg selv, men hvis du skal ha en timeslang plate, trenger du enten mer variasjon eller mer substans.