Publikumsfaen

Thomas Dybdahl er blant de få som får til å dra meg med på konsert. Jeg liker det svært dårlig. I tillegg til å måtte stå på bena i flere timer er musikken for høy, og det er menneskene også. Og de aller høyeste velger alltid å stå rett foran meg. De søler øl på meg, skravler og skriker, og skumper så jeg faller på sidemannen. I kveld er intet unntak.

Men nå er det ikke bare en vanlig konsert. Det er faktisk Thomas Dybdahl. Han entrer scenen, og slenger på seg gitaren. Skjegg, sjarmerende smil, dress. Jeg rødmer og smiler. Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å være helt objektiv her jeg står og beundrer ham da han begynner på låten «Love is here to stay».

Det er ikke den mest dansevennlige låta, men publikum prøver så godt de kan å trippe i takt. Til tross for at sangene hans har en gjennomgående bedrøvelig atmosfære, klarer han å holde på en levende og inkluderende stemning i salen. Thomas oppfordrer alle i salen til å stille spørsmål etter hver sang eller komme med ønsker. Så disiplinerte som vi nordmenn er, går mange hender været. Han blir spurt om hvorfor han har sluttet å gå med hatt, han svarer at han ikke har sluttet, men det var et lite uhell i hjemmet. Et familiemedlem satte seg på den. Dermed sendes en hatt fra salen frem mot scenen, og han tar den på. Og med en lattermild sal begynner han på neste låt.

Med «Love Story» kunne han overbevist hele verden til å bli med i kulten sin. Han har en troverdig tone i stemmen sin, uten å føles tilgjort eller teatralsk. Et par foran meg danser og hopper som om de skulle vært på rave. Har de kommet feil? Thomas ser i min retning, og jeg bestemmer meg for å ta «lady og landstryker-blikket», men idet jeg titter opp flytter han blikket til et annet sted i salen. For en luremus!

Jeg glemmer sviket raskt, en jente roper «Cecilia» fra andre siden av salen. Thomas tar hintet, og sier at denne sangen er til jenta med ønsket. Hele salen går «Ntåå!» Jeg ser med bedårende blikk på ham, og ønsker det var jeg som ropte. Enda flere ønsker kommer fra salen. Nå er det «From Grace» som ble ettertraktet. Det blir allsangstemning helt til siste sang «Honey», og jeg elsker det.

Det var skyhøye forventninger til kveldens konsert, og Thomas gjorde alt rett, og litt til. Det var en stappfull sal jeg møtte, noe som gjorde det vanskelig for meg å nyte konserten, den som egentlig burde være et minneverdig eventyr. Hadde det bare vært du och jag, Thomas. Du och jag.