Rått, ærlig og usminket fra Savages

Fredag kveld var Kanonscenen på Pstereo-festivalen åsted for en rå oppvisning fra Jehnny Beth og resten av medlemmene i Savages. I løpet av 45 minutter viste den fransk-britiske kvartetten hvordan post-punken skal spilles foran det som ofte kjennetegner et festivalpublikum; skepsis.

Bandet åpner rett på, uten å ha noen særlig dialog med publikum slik mange andre av festivalbandene har for vane å ha.

I stedet preger det aggressive uttrykket til vokalist Jehnny Beth lydbildet presist, der hun balanserer på en knivsegg mellom Gemma Thompsons skjærende gitar og Ayse Hassans taktfaste drønn på bassen. Hassans spill fungerer som en bærebjelke i det rå lydbildet bandet presenterte fredag kveld. Alt fra skrålende blondiner og deres kjærester med popcorn til mer eldre hardbarka rockere ble vitne til en rå og brutalt ærlig oppvisning. En booking Pstereo traff blink med i år.

Det brutalt ærlige lydbilde trekker meg tilbake til Joy Division, men samtidig har bandets særegne uttrykk. Det tidvis nærmest foraktelige blikket til Beth kan skremme de uinnvidde, og det forfører på en nærmest destruktiv måte som gjør at man rett og slett ikke kommer til seg selv før låtene er ferdig. Vokalistens nærmest hjærteskjærende og voldsomme innlevelse bærer dette bandet på sine sortkledde skuldre der hun har fritt spillerom mellom statiske Thompson og Hassan.

Man føler nesten en frykt for vokalisten der hun beveger seg i nærmest ukontrollerte bevegelser på scenen, og det rå uttrykket bandet har skaffet seg. Bandet presenterte en miks mellom enda uutgitte låter og materiale fra skiva Silence Yourself som ble lansert tidligere i år, og kvartetten har i hvert fall ikke giret når man ser på det nye materialet.

Settet på åtte låter starter voldsomt med et realt musikalsk ballespark, der det ikke blir gitt noe rom for å stå og føle på det som kommer. Gang på gang er det som å få sjela trykt ned i skosålen der Savages hamrer løs på det trønderske publikumet. Bandet balanserer utover konserten mellom det langsomme og voldsomme der Hassans pulserende spill gradvis gires opp og når et klimaks når Beth imploderer på scenen. Gang på gang.

Denne rå og monumentale post-punken herjet rett og slett på gressletta, og det går slag i slag gjennom hele konserten. Savages gir lite av seg selv mellom låtene, og all kommunikasjon foregår gjennom låtenene, men da også treffer publikum med et voldsomt lydbilde. De danner en scene der Beths bærende og voldsomme vesen herjer i 45 minutter.

Låta «Husbands» fra albumet Silence Yourself fører vokalist Beth inn i av hennes transer og kulminerer i et av hennes dødsskrik der hun står i en egen verden på scenen. I tillegg er det verdt å trekke fram enda ikke utgitte «Flying to the loo» før titulerte «Fuckers» avslutter konserten på en rå og brutal målte. «This song is for all the fuckers» proklamerer vokalisten. Dette er for øvrig den lengste setninga hun har direkte rettet mot publikum, uten at dette har noe som helst å si.

En rå oppvisning fra den britiske kvartetten fredag kveld. Det å gi terningkast har jeg aldri vært noen særlig stor tilhenger av, men for å kunne skildre dette i tre ord så må det bli noe som dette; rått, ekte og brutalt.

Fulltreff fra Pstereo!