Rått, vilt og vakkert

Det er folksomt rundt festivalområdets mest bortgjemte scene når Blomst går på som kveldens siste artist. Bandet har publikum med seg fra første låt, og det ligger i lufta at dette blir en konsert man kommer til å kjenne i kroppen i dagene som kommer. Til tross for at jeg har sett dem før, blir jeg stadig like imponert av stemmen til vokalist Ida Dorthea Horpestad, som har den råeste vokalen norsk rock har hørt på lenge.

Etter litt justering av lyden etter første låt, finner bandet virkelig varmen. Det vokser fram en liten moshpit allerede under låt nummer to, og denne blir bare større for hver låt som kommer. Det roer seg riktignok under en av bandets få ballader, der bandet viser at de mestrer å holde på publikum i de rolige partiene også. Akkurat der og da er det ingenting som kan måle seg med musikkfestival på marinen i august.

Tempoet tar seg opp igjen, og bandet gir alt. Publikum tar til seg energien, og blir bare villere og villere. Jeg holder på å bli litt bekymra for den lille, blonde jenta som står der og spiller gitar, men måten hun eier scenen på vitner om at hun ikke er videre bekymra. På et punkt på hun imidlertid be noen vel ivrige fans om å la være å tukle med monitorene.

Når konserten går mot slutten etter en halvtimes tid, er det helt tettpakket rundt scenen, og ingen ser ut til å ha planer om å gå riktig enda. Publikum roper på mer, og bandet ser oppriktig lei seg ut for at de må forlate scenen. Blomst har avsluttet festivalens første dag med en komprimert kraftsalve, og er for min del dagens klare høydepunkt. Jeg gleder meg til å se mer av dem på enda større scener.