Rohey - A Million Things

Albumet A Million Things har for mange vært etterlengtet. Siden medlemmene møttes på jazzlinja i Trondheim har de stått på utallige scener, og de var blant annet Bernhofts oppvarmingsband gjennom store deler av 2016.

Før utgivelsen har to singler allerede funnet veien ut fra konsertene og inn i mang en studentradios eter. «I Found Me» er andresingelen fra Rohey, og åpningssporet på skiva. Det er melodiøst, det er uttrykksfullt, og det er definitivt en god start på ei god plate. Den har ingen umiddelbare høydepunkter, men er likevel en godbit fra start til slutt.

I det Roheys første singel går gjennom ørepluggene innser jeg umiddelbart hvor mye bedre denne låta gjør seg på ei skive. «Is This All There Is» har ingen mangler som en enkeltstående singel, men låta får en ny sound når den oppleves som en del av albumets helhet. Samspillet mellom vokal og band gjør dette til ei spennende låt med mye bredde, som attpåtil er både rytmisk og dansbar.

Albumet turer inn i roligere veier, og serverer mer melankolske rytmer. «Afterthought» er en lo-fi, interludeaktig låt, noe som oppleves som en kontrast til resten av albumet. Likevel kommer Rohey seg på topp igjen med en gang. «Can’ Get This» er sassy, sexy, og har glimt i øyet.

Etter oppturen kommer albumets absolutte høydepunkt, «My Recipe». Favoritt på scenen, og favoritt på plata. Den er rytmisk og dansbar, og jeg får umiddelbart lyst til å stå i konsertmengden med en øl i handa og gynge fram og tilbake.

Videre utover i albumet beholder Rohey den kule og rytmiske viben, og vi blir presentert rolige låter, men med en eksplosiv vokal. En særlig favoritt er «Responsibilities», hvor gliset nok en gang går fra øre til øre.

Alt i alt er A million things alt jeg ville høre, og vel så det. Til tross for at bandet tidvis forsvinner bak vokalen er det et knallsterkt debutalbum, som kommer til å være mye på ørene mine framover.