Ryddig levert

Mørket senket seg, og omsider ble det også stille fra Karpe Diem på Elvescenen. For mange var det da duket for høydepunktet på fredagen under årets Pstereo. Det må være noe med vannet i de svenske skoger, for det er sannelig ingen mangel på god svensk hardrock. Av alle disse bandene som spiller det man kanskje kan kalle platesamler-rock er Graveyard utvilsomt en av de største, og ikke minst beste og mest interessante. Siden starten i 2006 har bandet gitt ut tre gode album med klare røtter i 70-tallets rike undergrunnsrock. Det som gjør at akkurat Graveyard skiller seg ut er det tunge innslaget av prog. Stadige taktskifter under fengende og drivende riff, har alltid gitt Graveyard et helt unikt lydbilde. Dette varmerket gjorde også konserten på Pstereo en av fredagens klart beste.

Bandet åpner med "An Industry of Murder" fra siste skiva og følger opp med en av bandets sterkeste og mes spilte låter, "Hisingen Blues" fra 2011-albumet med samme navn. Etter disse to låtene har bandet allerede etablert god kontakt med publikum og stemningen er på en raskt stigende kurve nede på Kanonscenen. Videre utover i konserten får man inntrykket av at Graveyard har blitt et meget profesjonelt band, de leverer enkelt og greit. Den intrikate musikalske dynamikken kommer godt frem. Noe nytt fra sist gang jeg så Graveyard er de nye roligere låtene fra sisteplata "Lights Out", som gir konserten en ekstra dimensjon.

Men det er allikevel ingen tvil om at det er hard-rocken folk har kommet for å høre, og bandet leverer på strak arm. "Ain’t Fit To Live Here", "Buying Truth" og "Evil Ways" demonstrer klart evnen bandet har til å levere klassik tung rock med trøkk og presisjon. Jokaim Nillsson har en særegen og imponerende stemme som har bidratt enormt til Graveyards lydbilde, og han gir bandet det lille ekstra på konserter. Resten av bandet er også musikere av tydelig kaliber. Spesiellt trommis Axel Sjöberg som driver de konstante progressive taktskiftende med en ufattelig presisjon. Et klart høydepunkt under konserten var en lang, sløy versjon av "Uncomfortably Numb" som i mørket nede ved Nidelven ga et herlig slør av psykedelia før bandet nok en gang reiv publikum videre med tyngre saker.

Psteropublikumet fikk en real rockekonsert med solide låter fremført på en like solid måte av et band som tydelig mestrer det de driver med. En noe større grad av kommunikasjon med publikum hadde muligens løftet konserten et par hakk, og det var egentlig ganske umulig å avgjøre om bandet trivdes på scenen denne kvelden eller om de bare kjørte på rutinen. Rutinen fungerte uansett meget godt og Pstereo leverte i mine øyne en smart booking med et band som fenget den rockeinteresserte andelen av publikum.