Skuffende tannløs og lettglemt debut

Bandet som varmet opp for Highasakite i Storsalen på Samfundet for noen måneder siden, er ute med det mye etterlengtede debutalbumet Spy vs. Spy. De av dere som var der, husker sikkert konserten som kort, men vakker. Som live-band er de upåklagelige.

Psyence Fiction, tidligere iampsyencefiction, består av Aleksander Johansen, Nils Martin Larsen, Eirik Kirkemyr, Andreas Engeseth og Eivind Almhjell. Bandet føyer seg i rekken av uttaligge norske indie-folk-rockmusikere inspirert av The National og The Tallest Man On Earth. Lydbildet deres skiller seg fra mengden med et noe mørkere og nedpå uttrykk, mulig inspirert av vokalist Johansens oppvekst i Lofoten.

Åpningssporet «Big Sleep» er en beskrivelse på hva du kan forvente av albumets resterende låter, uten at det nødvendigvis er negativt. Gud vet at vi alle har et favorittalbum som sørger for at veien til drømmeland går litt fortere. Det Psyence Fiction mangler er særpreg. «Jor El» kan likegodt være en Team Me låt for alt den gjengse radiolytter vet. Heldigvis for bandet har Johansen en gjenkjennelig grov vokal og en formidlingsevne som engasjerer lytteren. Hans lidenskap for musikken skinner tydelig gjennom på «Bon Viveur». Å uttrykke følelser er ikke et problem for nordlendingen.

Albumets høydepunkt kommer med tittelsporet «Spy vs. Spy», en nydelig tekst som i motsetning til for eksempel «Small Filled In Number Nines» faktisk fester seg. Prisen for albumets mest rocka låt går til «Don’t Stall», dessverre får den også prisen for mest intetsigende spor.

Til tross for svært få minneverdige øyeblikk fra Psyence Fictions debutalbum, er Spy vs. Spy absolutt et bevis på at det ikke skal stå på bandets musikalske dyktighet. Selv om de har talentet i orden, preges de av mangelen på sterke melodier og interessante tekster. Dette albumet vil jeg aldri dra fram igjen, selv ikke til søvndyssing.