Snarky Puppy - Family Dinner Volume Two

For andre gang på rad gir Snarky Puppy ut et album med gjestemusikere. Samtidig gjentar de suksessen fra 2013 hvor de, sammen med artister fra (nesten) hele verden, utga Family Dinner Volume One. Denne gangen er hverken gjestelista eller låtene mindre globale.

Hva er vel en familiemiddag uten familien? Her har Michal Leagues band slått seg sammen med førsteklasses musikere: Jeff Coffin, Charlie Hunter, Väsen, Carlos Malta, Bernardo Aguiar, Susana Baca, David Crosby, Laura Mvula, Salif Keita, Becca Stevens, Jacob Collier, KNOWER, og Chris Turner. Alle med forskjellige musikalske bakgrunner, noe som legger opp til et fantastisk mangfoldig samarbeid.

Selv om alle sporene er covere av andres låter, klarer de å sette Snarky Puppy-stempelet på alle. Synth-bass, keyboard, blåsere, to trommiser og perkusjon er fremtredende i de fleste låtene. Spesielt på Becca Stevens’ «I Asked» og Salif Keitas «Soro (Afriki)» kommer disse instrumentene til sin fulle rett. Det skader ikke å høre på originalene til artistene etter du har hørt ferdig denne plata for å sammenlikne hvordan de klarer å endre stemningen i låtene.

I og med at det er så mange forskjellige gjesteartister, blir sjangeren til denne plata vanskelig å fastsette. Snarky Puppy, som er mest vant til å spille jazz/fusion, spiller nå funk, RnB, soul, og afro-peruviansk musikk. Dette mestrer de på en fantastisk måte, og de klarer nesten å få alle låtene til å høres egenkomponerte ut. De eneste sangene jeg ble litt satt ut av var Knowers «I Remember» og David Crosbys «Somebody Home». Førstnevnte hørtes ut som noe The Brecker Brothers kunne gitt ut på 80-tallet. Sistnevnte er en type ballade med veldig mye fokus på gitar og sang, noe som tok meg ut av Snarky Puppy-stemningen. Med dette mener jeg ikke at disse er dårlige låter, bare at jeg merket mangelen på Michael Leagues innflytelse.

For å være helt ærlig synes jeg ikke denne plata inneholder noen dårlige spor. Alle låtene har sin egen sjarm og plass på albumet, og man må se på det som en samling av forskjellige låter heller enn et konseptalbum eller sanger med en rød tråd. Dette albumet skal fremme all slags musikk, noe den klarer med god margin. Alle låtene er givende; noen fokuserer mest på tekst, som «Sing To The Moon» og «Somebody Home», noe som passer albumet helt fint.

I fjor slapp Snarky Puppy albumet Sylva sammen med Nederlands Metropole Orkest. Plata kom sågar på musikkredaksjonens Årets Beste Album. Jeg har på følelsen av at det blir et gjensyn av Snarky Puppy i år òg.