Solid eksperimentering

Den danske punkrock-sensasjonen Iceage slapp sin tredje plate, Plowing Into the Field of Love, 6. oktober.

De er en ung gruppe gutter rett over tyveåra, som har overrasket og imponert musikkinteresserte verden over. Begge deres to tidligere utgivelser, debutalbumet New Brigade fra 2011, og You’re Nothing fra 2013, ble kritikerrost for sin uforutsette dybde og musikalske modenhet.

Plowing into the Field of Love er ikke noe unntak, og viser oss at disse gutta fremdeles har noen ess i ermet. På denne skiva har Iceage funnet en ny dynamikk, og en storslagenhet som ikke har vært synlig i deres tidligere utgivelser.

Med introduksjonen av nye instrumenter som trompet, piano, mandolin og strykere, er det klart at plata handler mye om å eksperimentere og leke.

De unge danskene er fremdeles kun i begynnelsen av sine musikalske karrierer, og arbeider med å utforske grensene for låtproduksjon og sound.

Med platas tolv låter, på til sammen 48 minutter, strekker de også låtene lengre og dveler ved ideer, noe som gjør dette til deres lengste utgivelse så langt.

Man kan spørre seg om disse låtene fortjener lengre spilletid i høyttalerne, og om de med det klarer å slå like hardt som sine kortere forgjengere. Stort sett vil jeg svare ja.

Enkelte av sporene føles likevel noe langtrukne. Men med de forlengede låtene får de også mer plass til å eksperimentere, noe som gir solide resultater.

Iceage har begynt å leke med både med stemning, tempoforandringer og volum. Dette støtter opp tekstenes tema om forvirring, sinne og selvforakt, som formidles med en halvskrikende, tilbakelent intensitet og desperasjon.

Med høydepunkter som «Glassyeyed, Dormant and Veiled», og «Let it Vanish», kommer alt dette tydelig til uttrykk og gir plata en helhetlig følelsesmessig kraft og tyngde, i spennende utvikling.