Som en dårlig sommerflørt

Mens jeg fant min plass til venstre for scenen, var jeg spent på hvilket sceneshow de skotske gutta kunne sette i stand på Elvescenen. Det går forgjette ord om Biffy Clyros liveopptredener, og jeg var spent på om den berømte energien ville kunne overgå den vi får høre på de, etter hvert, mange utgitte albumene.

Det var ingen tvil om at de var der for å rocke. Samtlige tre originalmedlemmer entret scenen i bar overkropp og når en turné-musiker rullet igang orgeltoner på sida av scenen ble jeg varm om hjertet. Orgelet viste seg å bare være en flørt og jeg sank ned i hoftefeste igjen. Publikum virket heller ikke å la seg overbevise helt, men etter at «Biblical» blei fyrt av relativt tidlig våkna de til live.

Det var også slik at det var hitene som holdt oss varme. Med et etterhvert eskalerende lydshow, skiftet det takt fortere enn Trondheimsværet, men selv to umåtelig energiske gitarister kunne ikke hjelpe for at ølkøen var det eneste som beveget seg mellom de mest kjente låtene.

Etter hvert var det også klart for et akustisk kutt, med vokalist Simon Neil og «God and Satan». Dessverre ble det et par minutter der stemmen og en litt sur gitarlyd kjempet om oppmerksomheten, men publikum var likevel godt fornøyd med et øyeblikk til å holde rundt hverandre.

«Many of Horror», «Bubbles» og «The Captain» spredtes utover det time og kvarter lange settet, akkurat slik at vi holdt varmen. Biffy Clyro har et lydbilde pakket med så mange elementer at det kanskje bare er live du kan fordøye dem alle. I tillegg skal Neil og James Johnston (bass) ha for at de holder hoppinga, løpinga og kastinga gående når publikum selv er litt usikre på hva de skal gjøre.

Selv om det var lagt opp til en himmelsk konsert, klarte Biffy Clyros raske, og tidvis også ganske tunge lydbilde, bare nesten å elevere publikum. Jeg hadde det inntrykket at Biffy Clyro live er som Biffy Clyro på CD hjemme, bare med bedre lyd og bass. Og mens jeg bevega meg bort fra scenen tenkte jeg at den imponerende utholdenheta på scenen var mana fram av de mektige låtene, og ikke av scenen som et utgangspunkt for å løfte det hele et par hakk. Kanskje Biffy Clyro på CD er Biffy Clyro på maks?