Sørgelig lydbilde

Da de syv svenske karene i Cult of Luna gikk på scenen kanonscenen, sto jeg full av forventning. En scene rigget med to trommesett, bass, synther og tre gitarer. Entreen deres ble akkompagnert av åpningslåta fra det siste albumet deres, Vertikal, som bidro til stemningsoppbygningen. Men da de satte i gang med de tunge og mørke sludge metall-riffene jeg hadde gledet meg til, fikk jeg en antiklimatisk opplevelse. Omtrent alt av lydbildets nedre spekter manglet fra høytalerne.

Cult of Luna er et band som ofte sammenlignes med amerikanske giganter som Neurosis og Isis. De har gitt ut en rekke album, og er internasjonalt hedret og anerkjent. Musikken deres ligger i et spenn mellom sludge metall, postrock og shoegaze. Den går dermed fra beinhardt og tungt til sart og melodisk.

Helt fra begynnelsen av konserten har hele gruppa en enorm energi på scenen. Dessverre lot ikke denne seg overføre til publikum. Jeg hadde så fryktelig lyst til å legge fra meg alle hemninger og hengi meg fullt og helt til disse monstrene av noen komposisjoner, men manglet det nødvendige trøkket i bassen. Det var altså ikke bandets feil, men lyden.

Bandet maner fram et stort og massivt lydbilde, med diverse perkusjonsinstrumenter, store klangflater, grov vokal og melodier på melodier, i tillegg til brutale seige riff. Men når halvparten av lyden mangler, så føles det hele veldig ufullstendig og lite tilfredsstillende. Musikken deres fortjener bedre.

Til gjengjeld var det gråteverdig sårt og vakkert i de rolige postrock-pregede partiene, og selv himmelen felte noen tårer. Cult of Luna leverte varene, ga alt de hadde og la sjelene sine igjen på scenen. Dette var en konsert jeg var full av forventninger til. Det var bare synd at den ble punktert av mangelfull lyd.