Storslått Ghost i Storsalen

Storsalen, lørdag klokken 22:30. Det svenske death metal-bandet Tribulation går av scenen etter fem stemningssettende låter. Storsalen virker fornøyd og klare for Ghost. Scenebemanningen kommer ut for å kjøre nedrigg. Etter 15 minutter er det klart for hovedattraksjonen. Englesang kan høres fra høytalerne, og publikum starter et halvhjertet klappekorps for å få ut det svenske heavy metal-bandet. Etter nye tolv minutter kommer endelig de navnløse inn på scenen.

Oppvarmingen er enda ikke ferdig. Vi får tre minutter med sonisk landskapsbygging før vi får høre de theremin-aktige notene som leder opp til «Spirit». Salen tar av, og frontfigur Papa Emeritus III entrer scenen. Den innledende låta til albumet Meloria treffer helt klart demografien, og med fantastisk god lydbalanse og kraftig koring setter Ghost standarden for resten av konserten.

Neste låt ut er nok en favoritt blant publikum, «From the Pinnacle to the Pit». Under denne låta står én ting relativt klart for meg: Ghost har en utrolig overlegen scenetilværelse. De navnløse «ghoulene» kunne nesten vært et helt vilkårlig metal-band, men det er Papa Emeritus III som stjeler showet. Rolig gange fram og tilbake, samt kontrollerte og tunge håndbevegelser får det til å virke som om det er publikum som lager musikken. Det er noe jeg ikke har opplevd av noen artist før, men jeg elsket det.

Utover kvelden blir låtene kun stoppet av Papa Emeritus III som kjører monolog. I første omgang virker den øst-europeiske aksenten og innholdet ganske harry, før han presenterer oss for «The Sisters of Sin»: to tilsynelatende tilfeldige jenter iført nonneklær som skal stå rett foran scenen, og det blir veldig harry. Jo lenger han holder på, jo mer blir man vant med det. Han klarer å skape ganske god stemning og latter ved å blande sin seriøse karakter med mer useriøse utsagn. Til slutt får jeg litt sansen for ham.

Etter første monolog fortsetter Ghost med del to av konserten. Her finner vi mange publikumsvinnere, deriblant «Cirice». Her føler jeg at lydkvaliteten er noe dårligere enn i del en. To låter lider av for lav vokal, og på låta «Year Zero» blir lyden litt for grumsete. Gitarer, bass og orgel blir ett, ikke bra. Brorparten av publikum er dog for opptatt til å synge med til å bry seg om det.

Del tre av konserten kommer etter nok en monolog, og det nærmer seg slutten. De spiller tre låter fra tre forskjellige plater, og runder av med «Ritual» fra Opus Eponymous til publikums store forlystelse. Papa Emeritus III utannonserer bandet, før de alle går av scenen … men vent! Emeritus kommer ut igjen, og snakker til oss om at det er tid for litt orgasme, i tillegg til at vi skal synge med så norsk aksent som vi kan. Resten av bandet kommer inn, og de kjører på med «Monstrance Clock» før de faktisk går av scenen.

Jeg vil si det alt i alt var en knallgod konsert. Tidvis noe smålugging lydmessig, men ellers utrolig godt balansert. Et suggerende sceneshow og publikumsvennlige låter sørget for at Ghost kunne gi Storsalen en opplevelse de sent vil glemme.