Storslått sjangerfest

En ny utgivelse fra hele Norges kunstpopfavoritt er endelig her, og forventningene har vært store. The Silicone Veil slo i 2012 an blant det meste som var av hitlister og kritikere, og hadde definitivt gått rett inn på «Morgenbladets Topp 100» dersom hun var noen måneder tidligere ute. Forventningene til oppfølgeren har vært enorme.

Ten Love Songs blander et vidt spekter av sjangre. «Fade Away» har tydelig Kraftwerkinspirerte riff, «Kamikaze» vekker eurodiscoen til live igjen, og «Slowly» tar oss med til et a-haliknende 80-tall. Det er mange feller man kan gå i ved å bruke, og blande, alle disse sjangerne, men Susanne Sundfør legitimerer det med et rammeverk av sterke komposisjoner og store arrangementer. Det florerer av kreativitet og høy produksjonsverdi.

Det definitivt modigste sporet er «Memorial», der hun velger å kaste inn en syv minutter lang digresjon med melodramatisk filmmusikk. Det er dette som er et av de mest definerende kjennetegnene til Susanne Sundfør. Hun har idéer som i utgangspunktet er håpløst kjisjéfylte og gammeldagse, men, tror så sterkt på dem, at det ender opp med å bli fett.

I The Silicone Veil hadde hun like sprø ideer, men referansene hennes var mer subtile. De var pakket nøysommelig inn i hennes eget lydbilde, og framstår dermed mer originale. Ten Love Songs er ikke et like gjennomført album, verken når det kommer til lydbilde eller komposisjoner. Titlen legger ikke skjul på at dette er en samling av singler fremfor et konseptalbum. Når låtene står alene på egne ben virker de dessverre ikke like sterke, og drar albumet i hver sin retning.

Det virker som hun er i en liten identitetskrise, og ønsker å eksperimentere med forskjellige stilarter. Jeg synes dette er interessant, men kombinert med at låtene i seg selv ikke er like solide som før, gjør det at det ikke står fram som et like gjennomtenkt mesterverk.