Sunflower Bean – Human Ceremony

Sunflower Bean, bestående av Julia Cumming (bass/vokal), Nick Kivlen (gitar/vokal) og Jacob Fader (trommer), har hatt store forventninger å leve opp til. De slapp EP’en «Show Me Your Seven Secrets» i fjor, og ble fort yndlinger hos musikkmagasinene. NME ga dem stempelet «Ones To Watch 2016», et stempel tidligere gitt artister som Grimes, Haim og A$AP Rocky. Spørsmålet er om Sunflower Bean kommer til å drukne i det store mylderet av up-and-coming band, eller skille seg ut.

Åpningssporet drar meg sakte, men sikkert inn i landskapet bandet prøver å male. Det er suggerende rytmer og drømmende vokal. Likevel føles det riktig når andrelåta «Come On» drar meg ut av bobla og slår meg i trynet. «I’m on the edge of my seat» synges det, og det er nettopp den følelsen jeg får av låta. Det er like før jeg hopper opp og bryter ut i ukontrollert vugging.

Det er nettopp balansen mellom det harde og myke Sunflower Bean mestrer. Overgangen fra «2013» til «Easier Said» demonstrerer dette perfekt. Der «2013» inneholder hardere gitarriff og headbanging-faktor åtte, skifter stemningen til drømmende gitarklimpring og myke kast med hodet med den allsangsvennlige «Easier Said». Det føles rett og slett riktig. Cumming og Kivlan veksler på vokalen gjennom albumet, en herlig symbiose som blir veldig tydelig i «I Was Home». Cummings skjøre og myke vokal og Kivlans noe røffere og kantete vokal komplementerer hverandre perfekt.

Tempoet skrus betraktelig ned på «I Want You To Give Me Enough Time», og ti hakk mer på neste låt «Oh, I Just Don’t Know». Her synges det om de eksistensielle problemene mange av oss 20-og-noe-åringene føler på hver dag («I just don’t know my place in this world»). Heldigvis avslutter de ikke albumet i dette tempoet, som en fest som sakte dør ut. Nei, de avslutter festen med låta «Space Exploration Disaster», en 4-minutter lang perle som gjør at albumet føles fullstendig.

Fjorårets EP bet ikke tak i meg med en gang. «Åh, enda et indieband med reverb-drukna gitar og sår vokal» tenkte jeg da. Men med Human Ceremony er jeg fullstendig tilfredsstilt, og enda mer sikker på at Sunflower Bean greier å stikke seg ut. Human Ceremony er et album jeg kommer til å plukke fram igjen om noen år mens jeg lener meg tilbake, lukker øynene og lar de deilige melodiene suse mellom venstre og høyre øre og spiralisere inni hjernen min.