Svensk sceneinvasjon

Litt for få personer har funnet veien helt fram til scenekanten da klokken bikker ti på Dokkhuset. Det er klart for INVSN, i Sverige bedre kjent som Invasionen, med den evigunge vokalisten Dennis Lyxzén i spissen. Et erfarent band hvis medlemmer har en rik musikalsk bakgrunn. Jeg er klar for power-pop og jeg er klar for en Lyxzén med svartmaling i ansiktet, slik han har i musikkvideoen til Ner i Mørkret.

Gir av seg selv

Første låt ut er #61 fra fjorårets album Ner i Mørkret. En låt med et svulstig lydbilde og en ekkovokal som trekker publikum nærmere scenen og får meg til å fantasere om en stadionkonsert. Lyxzén, tidligere kjent fra hardcorebandet Refused, er kjent for å gi av seg sjøl på scena. Han ønsker oss velkommen med å svinge mikrofonen som en lasso, for så å slenge den mot publikum som en pisk.

Andre låt ut er Ner i Mørkret fra tidligere nevnte album og Lyxzén fortsetter å sjonglere med mikrofonen samtidig som at han sjøl er høyt og lavt. Det er deilig å overvære en vokalist som er så tilstede på scenen. Selv når mikrofonen dundrer i gulvet eller i fanget på trommisen, fortsetter showet som om ingen ting er mer naturlig.

Mellom låtene prater en engasjert vokalist med publikum. Bandet er glade for å være i Trondheim selv om de ankom i et propellfly fra Umeå, og tre av dem har flyskrekk. Lyxzén forteller publikum at de har et tilmålt antall minutter på scena, men at det er greit siden det er sjølveste Johndoe som er neste band ut.

Hard musikk

Sjøl om bandet er nokså myke i sitt uttrykk på scena evolverer vokalisten i en stadig mer pønkete retning i løpet av konserten. Lyxzén skriker, danser, vrir seg på gulvet og putter stadig mikrofonen i munnen. Live er INVSN og Lyxzén rett og slett ett nivå hardere enn på CD. Vårt Blod framføres på en gneldrete måte og resten av bandet får endelig vist at de kan matche vokalistens rølpete opptreden.

Det er vanskelig å plukke ut et høydepunkt, men treig luftjokking oppå en høytaler og en kort monolog om Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna høster både latter og applaus.

Jeg lar meg fascinere av tilstedeværelsen til scenepersonligheten Dennis Lyxzén og bandets intensitet demper skuffelsen over et relativt kort sett. INVSN gjør seg bra på en middels stor scene som Dokkhuset, men publkum er desverre ikke like hengivne som vokalisten. Den pønkete fremføringen hadde derfor kanskje fortjent en mer intim atmosfære eller et større publikum.