Tenåringspunk i A4-format

Postpunk, indiepop eller garasjerock, kall det hva du vil. Makthaverskans siste album ble tatt i mot med åpne armer av verdens musikkelite. Det er sant at bandet høres bra ut når du plugger inn de hvite iPhone-øreproppene dine på bussen på vei til forelesning, men det kan ikke måle seg med å høre Makthaverskan live. For punk må også ses, luktes og sanses. Det holder ikke å bare høre på.

Fredag kveld ble tomrommet mellom publikum på Klubben erstattet med jamrende gitarriff og melankolsk vokal. Bandet fylte lokalet til randen med lyd. Konserten var enkel og uten overraskelser, og besto av et utvalg låter fra de to utgivelsene deres. Sånn sett var ikke konserten veldig spennende i og for seg, men lydbildet Makthaverskan stilte opp med var fantastisk. Konsertens klimaks var helt klart «No Mercy». Med Maja Milner som skriker «Fuck you for fucking me / When I was seventeen» viste Makthaverskan fram hvem de virkelig er. Tenåringsrebeller med et hint av kjærlighet. Punk og følelser. For å følge opp suksessen fra tidligere i år, spilte de hovedsakelig sanger fra det nyeste albumet. De andre høydepunktene var «Antabus» og «Vi Var Människor Från Början». Sistnevnte er fra deres første skive.

Med konsert på Østre i Bergen dagen før, sa bandet fra flere ganger under konserten at de var trøtte og slitne. Hadde det ikke vært for at de poengterte dette, ville jeg ha oppfattet oppførselen deres som en vanlig musikers ignoranse overfor publikum. Men jeg ble for opphengt i at de så slappe og uinteresserte ut til å legge det fra meg. Selv om det passer bra til det musikalske uttrykket deres, så de lite dedikerte ut. Konsertene man husker best er tross alt når bandets lyst til å stå på scenen kommer til uttrykk, og ikke nødvendigvis de som er best framført.

Dette var allikevel det eneste som trakk konsertopplevelsen ned et hakk for min del. Selv at det til tider var en del feedback i høytalerne, hørtes bare kult ut.