Trollbandt Dødens Dal

Først og fremst: Susanne Sundfør er en uhyre dyktig musiker. Ingen lærde strides herom. Derfor har bookingen av Sundfør, satt opp som dobbelkonsert med Röyksopp, av mange blitt ansett som Ukas aller beste, helt siden programmet ble sluppet. Spørsmålet var snarere hvorvidt den sarte og tidvis rolige musikken hennes skulle makte å fange og fenge festglade studenter i et stappfullt uketelt på en lørdagskveld. Svaret er et utvetydig ja! Publikum fortjener all mulig skryt. Selv ved Sundførs lengre ambiente partier var det flere som stod trollbundet og vugget, enn som bidro til summing i teltet. I fare for å høres elitistisk ut, kan det ha vært en bra ting at Calvin Harris tappet de mest festglade trondheimsstudentene for både penger og krefter, bare to dager i forveien. Lørdagskvelden var reservert for ekte tilhengere av Susanne Sundfør og Röyksopp.

Haugesundsjenta var for anledningen ikledd en stram glitterbukse og en Macklemoreinspirert pelsjakke, lik en 80-talls puddelrocker. Terningkast 5. Hun starter rolig, men lover mer up-tempo senere, og ber oss bære med henne. På dette tidspunktet breser lokalets mest berusede ungkar seg forbi meg, slenger armene rundt to kamerater, og utbryter: “Let’s tear shit up!” Vedkommende blir hengende rolig mellom verdens to beste kamerater til konsertslutt like før midnatt, takk og pris.

Til kontrast har Sundfør, med band, full kontroll på scenen. Alt fra små rytmeinstrument fra musikkrommet på barneskolen til avansert knappskruing og veltimet looping, komplementerer en av landets vakreste og mest unike stemmer. Hun går til tider så høyt at man hever øyenbrynene og trekker pusten i beundring. Sammen med låtskrivingen er stemmen Sundførs mektigste våpen. Hun er ikke overveldende energisk på scenen, og danser ikke mye. Det nærmeste hun kom var klassikeren «epleplukking i slow motion». Da er det fantastisk med et publikum som setter pris på kvaliteten de får servert, og eksploderer i jubel på riktige tidspunkt. Høydepunkt er topplåtene "White Foxes", "The Brothel" og "It’s All Gone Tomorrow".

Senere er det Röyksopps tur til å by fest og gammen, for første gang i Trondheim siden 2009. Elektronikaduoen tillegger Ukeprogrammet sårt trengt integritet, og forventningene har i forkant vært både håpefulle og spente. Hvilke låter kom til å spilles? Flest gamle eller nye? Hvordan gjengis lydbildet fra platene på scenen?

DJ-standen som rigges opp i pausen er en atomlignende sfære, og det er til øredøvende jubel at makkerne Berge og Brundtland entrer scenen, begge tildekket av hetter. Det energiske introsporet Andromeda kickstarter en uforglemmelig aften i bassgudenes tegn. Det åpne spørsmålet om hvordan den flytende stemningen fra platene skal gjengis til skarene av feststemte studenter, legges død. Det er lørdag, og det skal raves!

Håpet mitt om å få høre de briljante klassikerne fra Melody AM og The Understanding , i sin milde, melodiøse og stemningsfulle originalitet, svinner. Jeg innser også hvor dødfødt dette håpet var, all den tid tusenvis skal underholdes av en dj-duo på en lørdagskveld. Det får bli en intimkonsert ved en senere anledning. Tromsøgutta hadde kommet til Trondheim for å feste. “Nå skal vi ha det gøy!” var beskjeden fra halvdel Torbjørn Brundtland. Og milde makter, det hadde vi.

Den kanskje største klassikeren av alle, "Eple", var én av flere låter som fikk en knallhard overhaling, sammenlignet med plateversjonen. Tålmodig og repetitivt lot de den basstunge låten bygge seg opp. Kun frempek til den kjente melodien ble ertet med, før det eksploderte. Det var kantete, agressivt og på grensen til stakkato. Dansing og hodenikking tiltok tidlig. Publikum elsket det!

Selv fantastiske og følsomme "Remind Me" ble dunkende deilig batterifyrverkeri, akkompagnert av Svein Berges Pet Shop Boys-aktige vokal. På storskjermene herjer kreative og psykedeliske visuals, mens scenen gjestes av maskoter i romvesenkostyme. Sammen med et uhemmet lysshow blir resultatet en utenomjordisk festatmosfære, en Daft Punk-musikkvideo verdig. Gutta brukte tilogmed masker, type Star Wars. Så kommer overraskelsen…

“Herregud, det er hun! Det er jo helt sinnsykt!” Javisst, og visst fankern. Ingen ringere enn pop-dronninga Robyn melder sin ankomst på scenen, og tar festen til nye, euforiske høyder. Med suveren vokal på låter som "The Girl And The Robot" og "This Must Be It er Robyn" julaften og 17. mai personifisert. I tillegg er hun mye flinkere til å danse enn Susanne Sundfør. Dødens dal sluker det rått!

Hardtslående "Happy Up Here" og mesterverket "What Else Is There" er begge skrudd opp til 11, som resten av opptredenen. Kun ved én anledning tas energien ned noen hakk. “No ska vi gjør nokka helt anna,” avslører Brundtland. Pensjonisthyllesten "Senior Living", kveldens alibi fra duoens nyligste plate, Senior (2010), fungerer som vakker intermission, supplert av nordlysinspirert laser i slow motion.

Hitparaden av et rave party avsluttes oppskriftsmessig med en ubesudlet versjon av magiske "Running To The Sea". Kveldens definitive høydepunkt er hvordan hele teltet eksploderer etter at låtens aller første pianotangent bryter stillheten. Lysshowet når sitt klimaks, og publikum følger. Passende er det, at både Sundfør og Röyksopp får avslutte kvelden sammen, og høste ovasjoner fra et kokende hav av fans.

Sundførs utrolige stemme og Röyksopps smittende entusiasme og kompromissløse publikumsfrieri hadde teltet i transe fra første stund, og Brundtlands oppfordring ble til virkelighet. Vi hadde det gøy, og både Sundfør, Robyn og Röyksopp leverte sakene.