Trøndere krasjet kulturfesten

Det var kanskje trønderfest i Dødens dal, men ansiktshårbestanden var nok atskillig høyere i Klubben da Screaming Females inntok scenen litt over klokken elleve tirsdag kveld. Noen blodfans står spredt foran scena, og ser beklemt i bakken mens bandet loffer vinyler og CD-er bort til salgsbordet. New Jersey-gruppa er den tredje og siste UKA-artisten, og nok den mest gjenkjennelige av de tre for den gjengse Pitchfork-leser. Dette er musikk for folk med store platesamlinger, laget av folk med store platesamlinger.

Uten noen høflighetsfraser setter de i gang. Fra tredje låt og utover blir det veldig bra, nesten overskridende bra, så bra at man skulle tro man var på CBGB eller noe, og ikke et sted hvor Ramlösa har hengt blå ballonger over hele baren. Musikalsk trakterer gruppa de fleste sjangrene man kan forvente: Litt vinglete nittitallsindie her, litt støyende psykedelisk rock der, krydra med kantete no-wave og drivende motorikoppbygninger. Sjangermessig er imidlertid det hele trygt forankret i punken, tuftet på melodier et sted mellom tenåringsopprør og tenåringssentimentalitet, noe som treffer godt hos Blink 182-nostalgikere som meg selv.

Man kan si at man har hørt det før, og det har man også. Det Screaming Females mangler i originalitet, tar de imidlertid igjen på utførelse. Bandet låter rett og slett utrolig bra. Rytmeseksjonen er stram og presis, dynamisk uten å være utsmykkende, men det er vanskelig å fjerne blikket fra gitarist Marissa Paternoster, som dominerer scenen såvel som lydbildet. Gitaren hennes veksler mellom aggressive akkorder, snirklete riff, lengre støypartier og mer tradisjonelle soloer, mens vokalen er krystallklar og tydelig, et melodisk holdepunkt som hindrer de støyende låtene i å skli fullstendig ut.

Et kvarter før konsertslutt kommer noen etterdiltere fra trønderfesten for å ødelegge stemninga. De tjater og prater mens bandet spiller, før de agererer konsertdeltagere, og hoier og skriker etter låtene. Her har man en av ulempene ved festivaliseringen av musikk, og det ellers gode UKA-artistkonseptet: Konsertartister blir presentert som på en buffet, man drar på konsert som turist, eller som noe man gjør mellom vorspiel og nattmat. At Screaming Females så åpenbart ikke passer inn i dette opplegget er til deres fordel. Marissa og bandet senker hodet, og spiller de siste sangene ferdig. Når folk spør etter ekstranummer får de beskjed om å komme tilbake i morgen. Det skulle ikke forundre meg om de fleste faktisk gjør det.