Trondheim Calling: Ágy

Med det samiske flagget hengende nedover fronten av keyboardet inntar Ágy scenen på Søstrene Karlsen lørdag. Nærmest som en innledning til uka Tråante starter hun på passende vis med en joik– «Mearrasámi» («Sjøsame»). Med tilrop og iver fra nedenfor scenekanten helt fra start er det tydelig at nordlandsartisten holdes kjær av sitt publikum.

Nærmest sømløst avløses den passende åpningen av låta «Supercrush»: Et eksplosivt nummer som satt i sammenheng med joiken fint illustrerer det sjangermessige spennet hos Ágy. Med sin gjallende gitar og elektronika-beats er dette både overbevisende og kraftfullt. Så langt i karrieren er det også artistens sterkeste låt, men det gjør ikke resten av konserten noe mindre spennende.

For møtet med Ágy er et møte med en bemerkelsesverdig sterk stemme. Med en solid vokal som byr på motstand, samtidig som den er feminin, minner hun mest om en krysning mellom Alanis Morissette og vokalisten i Sixpence None the Richer. Dette er blant de modneste vokalene jeg har hørt på lenge.

Likefullt er det få av låtene som slår en som utpreget interessante. «Gunpowder» har en litt merkelig kombinasjon av vers og refreng, der sistnevnte tydelig blir for lettbeint i forhold til et langt mer musikalsk interessant vers. Riktignok hindrer ikke det låtas joikesekvens, som framføres i rapformat, fra å fenge. Men verken denne, eller låta «Make Me Happy», er sanger som klarer å løsrive seg helt fra den anonymiteten som hefter ved dansemusikk Á la Diskoteket.

Det skal sies at låt nummer tre, «Who I am», overrasker positivt: Jeg ante ikke at denne kunne være så sterk. Det sier kanskje mer om lydkvaliteten på Spotify enn det gjør om låta som sådan. På samme måte blir «Gærnt me mæ», et samarbeid med rapperen Joddski fra 2016, noe mindre kinkig når Agnetes sjarmerende vokal er fritatt for det elementet av syngedame som den får på originalversjonen. Prosjektet med å få publikum til å synge med på «Æ vet da faen Æ – ka e det som e så gærnt me mæ» blir litt under middels vellykka. Et lyrisk svakt refreng til tross; denne låta blir langt mindre krise ikledd Ágys vokal alene.

Det er helt åpenbart at Ágys musikk tjener mye på liveformatet. Helheten er relativt ensartet, men desto lettere blir det å merke seg låtene «Arvedávgi» («Rainbow») og «Supercrush». De to utmerker seg som popperler med et lydbilde som lite trolig vil slites av et par gjennomlytt. Derfor er det også grunn til å se opp for spennende bidrag fra Ágy i framtiden.