Trondheim Calling: Razika

Når jeg ankommer Razika er jeg rett og slett i dårlig humør. Jeg er utslitt etter en lang helg, jeg er gretten etter å ha rota meg bort rundt Rockheim i ca tre kvarter, og jeg er småsulten. Det hjelper heller ikke på humøret at starten på konserten er noe daff, og jeg står liksom bare lent mot veggen og har vondt i ryggen i to låter.

Men Razika er Razika, og de klarer rett og slett ikke annet enn å begeistre. De spiller godlåt på godlåt, og jeg klarer ikke lene meg mot veggen så veldig mye lenger. Salen er helt med meg der, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd slik stemning i hele min konsertkarriere. Det oppstår en slags dansepit bakerst i salen, og innen konserten er omme er store deler av salen med i en nærmest euforisk danseglede, som naturligvis er delvis hjulpet fram av alkohol og sene nattestimer.

Razika er et liveband til kjernen. De er så glade og entusiastiske. Jeg kan virkelig ikke fatte om det finnes noen som ikke forelsker seg i hver enkelt av jentene som står på scenen. Det er bare fest! Jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde det så gøy på konsert.

Siste låt ut er «Faen ta deg», som kanskje er den eneste låta på jord som får meg til å ønske meg en bitter eks. Salen roper med. Jeg har glemt bestemor-ryggen min. På vei hjem er jeg i så godt humør at jeg synger høyt til musikken min, uten nødvendigvis å tenke over at det er folk som kan se meg.

Det er trist at den er litt forhastet. De har bare 45 minutter, og som jentene sier selv, et show er jo et show når det er en god blanding prat og musikk. De får heldigvis til begge deler, men jeg skulle gjerne ha fått mer. Masse, masse, masse, masse mer! Men ikke akkurat nå. Nå vil jeg sove i en uke.