Uengasjerende indierock fra San Fransisco

The Dodos fra San Fransisco i California var det nok ikke mye av festivalfolket som hadde hørt om. Tomannsbandet som besto av Meric Long og Logan Kroeber hadde holdt på siden 2005. Jeg håpet at kjemien mellom dem var bedre før, for det var ikke mye karisma å spore fra dem. Ballongene fra Dråpes konsert hang fremdeles i taket på Kanonscenen. Opptredenen kunne hatt godt av flere farger og mer livlighet.

Publikum var like sjenert som bandet, og holdt seg temmelig langt unna scenen. Men låten «Confidence» satte litt mer fart på sakene. Bandet spilte enkel og stereotypisk indierock - det var verken spesielt nyskapende eller originalt. The Dodos så heller ikke ut til å ha det spesielt morsomt på scenen. De virket uengasjerte og kjedsomheten deres var smittsom.

Musikken i seg selv var det heldigvis ikke noe å si på. Og da de dro på med låten «Competition» ble en liten gnist vekket i Trondheimspublikummet, men håpet om en mer energisk og spennende konsert sluknet raskt. Vokalist og gitarist Meric Long vekslet mellom akustisk og elektrisk gitar, og informete om at han tidligere spilte mer på kassegitar, men det hadde ikke noe å si hvilke av dem han brukte. Long var like stødig med begge, men i småpraten med publikum var han ikke like selvsikker, men han roste byen, og spesielt sykkelheisen Trampe på Bakklandet. Denne flørtingen med publikum kom litt sent, men han skal ha for forsøket.

Etter siste låt, erklærte Meric Long at avslutningen var «terrible», så det var nok dessverre ikke den beste opplevelsen amerikanerne har hatt. The Dodos takket høflig for seg og uttrykkte at de gjerne kom tilbake til byen, men det kunne de godt ha spart seg. Det er i hvert fall ingen hastverk med det.

Hele konserten fungerte generelt bedre som bakgrunnsmusikk til dype tanker og forhåpninger til kveldens andre konserter.