Ukas album: Deafheaven - New Bermuda

Man kan ærlig talt ikke si at det amerikanske black metal-bandet Deafheaven er alene om det de prøver på. Siden starten av 2000-tallet har det vært hard konkurranse mellom band som ønsker å teste ut nye ting innenfor metal, ofte kalt post-metal. Mange ønsker å eksperimentere med den gode, gamle norske svartmetallen, som franskmennene i bandet Alcest var tidlig ute med. Det finnes et hav av nyanser innenfor feltet, men man kan utvilsomt si at Deafheaven er et av de mest prominente post metal-bandene vi har.

Etter den massive suksessen med sin andre skive Sunbather, kunne det virke som om bandet hadde nådd toppen av karrieren. De skar ut en del av black metal-landskapet, satte ned både foten og flagget og erklærte at dette var deres territorium. Nå som tredjeskiva er kommet, kan man med trygghet si at gutta fremdeles har kontroll på dette jordstykket.

Deafheaven kan, som tidligere sagt, innlemmes under post metal-begrepet. Om man skal være irriterende snever, kan man kalle det blackgaze: støyende black metal med tilbakelent shoegaze. Om du syntes dette hørtes inkompatibelt ut med det menneskelige øret, så slapp av, kombinasjonen fungerer utmerket. Blast-beats fra black metal i lavt tempo, stemningsfulle og harmonerende akkordrekker og en akkurat passe fremtredende svartmetall-skriking. Akustisk gitar og piano er det også gjort plass til. Det høres heller ikke ut som hele lydbildet har vært gjennom ei kjøttkvern, slik som mange svartmetall-album er produsert. Hva faen er dette for noe?

Åpningslåta «Brought to the Water» åpner med sampla kirkeklokker før trommene hamrer igang med en brutal blast-beat. Selv om Deafheaven på store deler av albumet innfrir for de som foretrekker melodiske avbrekk i metallen sin, betyr ikke det at de ikke kan høres mektige ut når behovet er der. Veggen av lyd er flere meter tykk, en overveldende og støyende affære. Vokalen er hes og skrikende som forventet i svartmetall, men ligger litt i bakgrunnen som et halvveis kvalt ekko. Man har ikke nubbsjanse til å høre et ord av teksten, men vokalen føles fremdeles ikke formålsløs.

«Luna» er en bekmørk affære, med skjærende tremolo-gitarer og svære mollakkorder variert med rene ambience-partier. Produksjonen er utmerket, og spesielt gitarlyden er meget vellykket. Den er betydelig renere enn i svartmetall med både bruk av ekko og klang, men overraskende hardtslående i tyngre partier. Samplingen av det som høres ut som en beskjed man får over høytaleranlegget når NSB har problemer med toget på en regnfull dag er stemningsfull, og gjør at den dystre atmosfæren på albumet kommer enda nærmere. «Come Back» slår et slag for thrash metal-gitar og et overraskende lysbetont parti verdig betegnelsen «anthem-refreng». Sistelåta «Gifts for the Earth» bærer et heftigere doom-preg enn resten av albumet, og sitter igjen som en av albumets definitive høydepunkt.

Som helhetlig album står New Bermuda meget sterkt, det er tydelig at meningen er å høre hele sulamitten fra ende til annen i ett strekk. Plata er alt i alt mørkere og betydelig mer dyster enn den til tider lysbetonte Sunbather fra i fjor. Dette albumet er en fornærmelse mot den rendyrka svartmetallen, men en jævlig velformulert fornærmelse.