Ukas album: Freddie Gibbs & Madlib – Piñata

Freddie Gibbs og Madlib er på ingen måte hiphop-duoen mordi har hørt om. Madlib er for mange ihugga hiphop-fans den store produsenthelten som alltid har søkt til hiphopens dunkle og mørke undergrunn, framfor kommersiell anerkjennelse. Siden 90-tallet har han med sin distinkte og skitne stil satt nytt preg på gamle jazz og soul-samples. Han er kjent for å gjøre samarbeidsalbum med undergrunnsrappere og har blant annet nyklassikeren Madvillainy, fra 2004, i diskografien sin. For gangster-rapperen Freddie Gibbs er det derimot de siste par årene at han har fått hiphop-verdenen til å rope varsku; han debuterte senest ifjor med albumet Evil Seeds Grow Naturally

Det var i 2011 Freddie Gibbs og Madlib, uoffisielt kjent som MadGibbs, begynte teasingen som har foranlediget Piñata. Framfor å gi ut tre singler har gutta de siste tre årene gitt ut EPene Thuggin', Shame og Deeper, hvorav tittelsporene dukker opp på albumet. Grunnet EPenes korte lengder er det først etter tre år at fansen virkelig kan få høre hva MadGibbs egentlig er for noe.

Hva lyrikk angår, har ikke Freddie Gibbs tatt noe stort steg vekk fra tidligere utgivelser. Han er enda ufiltrert og introspektiv og det er fortsatt snakk om dop, politi og penger. Men det skal sies at han har blitt noe mer voksen. Flere av tekstene på skiva tar for seg tvetydigheten ved hustling: Han er stolt over å ha kommet dit han har kommet, men forsøker også å konfrontere kalde impulser som har ført til at han har tråkket på andre for å fremme seg selv. Dette klarer han imponerende nok uten å glamorisere eller moralisere, en sjeldenhet i dagens hiphop-verden.

Den nesten-spagaten som er å finne på albumet, kommer av at man på den ene siden har Freddie Gibbs' harde og ærlige gangster-orienterte tekster, og Madlibs oppløftende og sjelfulle sampling av gammel jazz og soul på den andre. På tross av dette lyder resultatet uanstrengt. Dette skyldes Madlibs skitne og upolerte stil som gjør at selv gamle og klissete klinelåter kan fortone seg som harde nok for Freddie Gibbs' pistolrim.

At MadGibbs ikke er et selvsagt samarbeidsprosjekt preger ikke albumet så mye som man kunne forvente. Dog kan Gibbs' mørke og raspete stemme bli litt vel mye i de 60 minuttene skiva varer. Heldigvis gir han rom for diverse gjesterappere på rundt halvparten av låtene, deriblant gamle ringrever som Scarface og Raekwon, og yngre artister som Earl Sweatshirt og Danny Brown. De dukker forøvrig opp på to av albumets høydepunkter: «Robes» og «High».

Piñata er på ingen måte en skive for de popglade, men til tross for nærhet til hiphopens kjerne, er det muligheter for at musikkinteresserte, som ellers ikke er glad i hip hop, lar seg fasinere av Madlibs atypiske og fantastiske instrumentaler.