Watain spiller låter vi har hørt før

Til tross for at Sverige er mest kjent for death metal, har de også fostret opp noen ganske så kjente svartmetallband. I fleng kan vi nevne Shining, Dissection og Watain. Watain så dagens lys i 1998, og spiller en melodisk og relativt polert form for svartmetall. De får derfor selskap av band som Dimmu Borgir og Emperor, noe plata The Wild Hunt virkelig bærer preg av.

The Wild Hunt åpner med akustiske Night Vision, før den glir over i De Profoundis, og det er her lett å skjønne hvilken vei dette bærer. Dette har vi nemlig hørt før, i skjæringspunktet mellom Immortal og Dimmu Borgirs Stormblåst fra 1995. Det hjelper heller ikke at Black Flames March er skremmende lik låter fra Immortals At the Heart of Winter, og selvom låta er god, er At the Heart of Winter bedre.

The Child Must Die er i seg selv en ålreit og variert låt, men er skremmende lik Dimmu Borgirs Vredesbyrd fra Death Cult Armageddon, en plate som nå er 10 år gammel.

They Rode On er en helt kurant og mørk ballade, men som ikke er noe nytt for de av oss som har hørt Agallochs Fire Above, Ice Below fra Ashes Against the Grain. Outlaw biter hardt fra seg med fengende riff og lange gitarsoloer, men gir meg bare lyst til å fyre opp Vreids Folkefiendar fra I krig.

Til tross for relativt gode og varierte låter, er The Wild Hunt en plate jeg ikke klarer å anbefale. For hver av de 11 låtene blir jeg mint på en bedre låt fra en bedre plate av et annet band. Plata er god, men den er fint lite minneverdig. Gå heller til anskaffelse av Immortals At the Heart of Winter og Sons of Northern Darkness, Dimmu Borgirs Stormblåst, Vreids I krig og Emperors Anthems to the Welkin at Dusk.