Fuktige seter i storsalen

Tekst: Torstein Hågård Bakke og Trym Gulla Dyrnes

Lik Dusken.no på facebook for det beste fra UKA

Storsalen var fylt til randen av boblende, høstkåt forventning mens høyttalerene kastet sødmefylte toner generøst rundt seg. Det deilige, vakre publikummet vred seg i spenning på stolene mens de kastet raske, håpefulle blikk mot den rustikke sofaen som veltet seg i ensom vellyst på scenegulvet. Lysene ble dempet. En nymfe entret scenen og fylte ørene med sensuelle, orientalske ingenting. Med ett var han introdusert. Han bevegde seg over gulvet, en hard, kald flaske sprudlende i hånden, med en selvfølgelighet og en påtatt likegyldighet som bare inviterte til større og mer pirrende nysgjerrighet. Urmannen i den moderne manns skikkelse, et bilde av skjønnhet og virilitet i het, men balansert omfavnelse. Mozart.

Hylene fra salen veltet oppover mot taket i en varm kakofoni av glede og forløselse idet han, Aune Sand, ikledd et sjal som danset seg lekende nedover overkroppen, ønsket velkommen til en plaskvåt aften med en strøm av komplimenter, en klukkende bekk av ren erotisk eufori i et landskap av sterk autoritet. Hjertene banket fort og hardt i de svulmende brystene til de unge, ville studentene, men i dem hersket ingen tvil. De var forelsket.

« Dere skal få jordbærmus!»

Aune vender en side i boken og tar en kunstpause. Ordene, opplest med overbevisningen til en fjellkjede, svever under taket på Storsalen som tårnsvaler. På tredje rad, til tross for øyets naturlige fiksering mot Adonis og hans bestemte, men kjærlige røst, kunne man skjelne en velformet Afrodite skli av stolen. Denne kvelden ville alle ligge med Aune.

Aune Sand ble pariakaste i kulturnorge etter kult-kalkunen “Dis” fra 1995. I to tiår har han vært fritt vilt for norsk media som flopp-regissør, kunstklovn og nå også pornoforfatter. Det var imidlertid en helt annen som møtte Storsalen denne oktoberkvelden. Det er få norske forfattere som kan fylle Storsalen under UKA. Desto færre kan få 600 studenter til å sitte stille under en høytlesning i det ene øyeblikket, og få dem til å rope “jordbærmus” i lattermild unison i det neste. Etter mange år i gapestokken kan Aune Sand strekke nakken som en ekte entertainer og en stor, penisformet langfinger til alle som trodde det var kult å hate ham.

Med en upåklagelig fremførelse med stålkontroll på publikum supplementert med egne erotiske digresjoner, tok det ikke lang tid fra den ironiske distansen i publikum ble erstattet med utilslørt underholdning. Det er lenge siden undertegnede har sett et så umiddelbart skifte fra å le av, til å le med.

De to journalistene tilstede skulle gjerne skrevet en fullstendig anmeldelse av Plaskvåt med Aune Sand, men UKA lot oss dessverre ikke overvære mer enn 20 minutter av showet.