Komplekst og røft

Farao, som egentlig heter Kari Jahnsen, slapp debutalbumet Till It’s All Forgotten i september i år, og har den siste tiden turnert i både USA og Europa. Denne uken er hun UKAs artist under UKA, og spiller både tirsdag, onsdag og torsdag på Klubben på Samfundet. Jeg var på konserten tirsdag kveld, og ble Farao-frelst.

På scenen er de bare to stykker: Farao og trommis James Field. Nettopp Faraos klare sopranstemme og de komplekse og insisterende trommegroovsene er grunnelementene på Till It’s All Forgotten, så duokonseptet live fungerer imponerende bra. Elementer loopes og Farao veksler mellom å spille gitar, synth, perkusjon og pad. Hun ser vanvittig kul ut der hun står i sin psykedeliske buksedress med gitaren på ryggen og headbanger mens hun spiller synth.

Showet sparkes i gang med tittel- og førstesporet på albumet, «Till It’s All Forgotten». Hun har to vokalmikrofoner på scenen, én med ren lyd og én med flere effekter som hun hovedsaklig bruker på de ordløse koredelene. Låta «Maze» starter med at trommis James spiller inn en pianoloop og Farao spiller av vokalsamples på en pad, mens James etterhvert går over til å spille trommesett. Flere elementer kunne de enkelt ha lagt i tracks, men i stedet velger de å spille så mye som mulig live. De klarer å gjenskape soundet som gjør Till It’s All Forgotten til et av de beste, nye albumene jeg har hørt i år.

Faraos låter er komplekse og røffe. Musikken er full av overraskelser, og det er tydelig at denne dama ikke følger tradisjonelle låtoppskrifter. De fleste låtene inneholder et drøss ulike elementer, avanserte strukturer og stemningsskift. Hun beveger seg fra det minimalistiske til det storslagne, fra det nærmest sakrale til støyrock. Musikken er full av detaljer, og Farao eier scenen. Hun titter på oss med et blikk som er tidvis drepende, tidvis likegyldig, en blanding Tyra Banks ville kalt «fierce».

På plata tar hun i bruk messingblås, stryk, elektroniske elementer og diverse stemmeprossessering, men ikke alle elementene har blitt tatt med i liveversjonene av låtene, antageligvis grunnet det åpenbare faktum at de kun er to mennesker på scenen. Allikevel synes jeg de klarer å skape et helhetlig, variert og stort lydbilde.

Farao spiller så og si hele debutalbumet sitt, det er bare låta «Silence» vi ikke får høre. Etter å ha spilt den fantastiske singelen «Hunter» forlater duoen scenen. Publikum roper på mer, og Farao kommer etterhvert ut med et stort smil og sier beskjedent: «Dere får komme i morgen også, da».