Som et 75-minutters langt fyrverkeri

Først og fremst, for det som følger nå må skrives først og fremst: det tekniske i Dødens dal denne kvelden var mer enn på stell. Lysshowet var en fest i seg selv, og jeg er sikker på at det kunne forårsaket et epilepsianfall hos en blind mann.

Tre kvarter etter André Bratten var ferdig med oppvarmingen, låt den første tonen fra gitaren. Riffet på klassikeren «Breathe» åpnet hele konserten, og publikum responderte fra aller første sekund. Andre låt, «Nasty», er hentet fra det nyeste albumet deres, men friske pust blant rekken av ellers gamle låter så ikke ut til å spille noen rolle for fansen, som forøvrig besto av damer og menn over tre-fire generasjoner. Kule Prodigy-låter er kule Prodigy-låter, gamle eller ei. I omtrent en time og et kvarter varte festen, og publikumet så ikke ut til å ha et øyeblikks pause fra dansingen. Moshpits var det nok av til at man ufrivillig ble en del av dem, og ølen fløy overalt.

Før konserten fryktet jeg at kvelden skulle resultere i at et relativt gammelt band spilte nok en «la oss gjøre dette for pengene»-konsert. Det blir feil å klandre en gruppe førtiåringer for å ha mistet litt av energinivået i løpet av karrieren, for The Prodigy har fortsatt evnen til å levere en helaften uten like. Det som satte en liten demper på konserten for min del, var at det skinte gjennom at dette var en rutinekonsert, med et repertoar som likesågodt kunne vært brukt et eller annet tilfeldig sted i et eller annet tilfeldig år. Etter tjuefem år i bransjen er det kanskje ikke så lett å fortsette å legge sjelen sin i hver eneste konsert, men det trakk i hvert fall ned helhetsopplevelsen til edru lille meg. Jeg så absolutt ikke ut til å dele denne oppfatning med noen av menneskene i en femti meters omkrets.

Starten på denne kvelden er også verdt å trekke fram. André Bratten gjorde et forrykende DJ-sett før The Prodigy entret scenen. Selv om det ikke akkurat var Berghain-gjengere han spilte for, mestrer han kunsten å spille dyp og mørk klubbmusikk til folk som ikke er vant til det. Høydepunktet var da han mot slutten spilte sin egenutgitte låt «Trommer og bass» til stor anerkjennelse fra det daværende publikumet. Absolutt en av Norges fremste representanter for solid techno.

Alt i alt var The Prodigy i Dødens dal en fullverdig opplevelse, lik en femretters middag. Problemet med fem retter er at man blir stappmett av hele pakken, og at man ikke får så lyst til å spise akkurat det samme igjen på en veldig god stund. Nå som jeg har sett The Prodigy én gang, kommer jeg ikke til å ønske å se de en gang til, med mindre de begynner å lage blues på sine eldre dager.