Unødvendig hemmelighetsfull

I år er det 20-årsjubileum for nattforestillingen under UKA. Nattforestillingen er teater med stor T, der man kan se følelser, spenninger og historier som krever at man tenker. Som med de andre forestillingene under UKA, står folk fra studentmiljøet for alt fra idé til utførsel.

Årets nattforestilling, Badet i solskinn, finner sted i hovedkvarteret til en motstandsgruppe i et totalitært Framtids-Norge. Myndighetene er som i mange dystopiske framtidsvisjoner: De medisinerer befolkningen og undertrykker meninger. Gruppen vi følger redder bøker fra tilintetgjørelse. Dette gjør de for å gjøre opprør mot staten, men mesteparten av historien er viet til de indre gnisningene i gruppa. Dessverre er utførselen, og som konsekvens også de enkelte rollefigurene og scenene, for lite troverdig til at forestillingen oppfyller potensialet historien har.

Sagt og usagt

Det tar lang tid før premissene for handlingen er lagt, og ofte er informasjonen man får vag. Først etter førti minutter er det klart at stykkets store hendelse er at gruppen skal bryte seg inn på et sted og stjele en harddisk. Hvorfor akkurat denne harddisken er viktig og hva som er konsekvensene dersom de ikke lykkes, får vi vite ganske lite om utenom noen antydninger om hva «de» kommer til å gjøre. Å være restriktiv er ikke galt, men her blir kortene ofte holdt så tett til brystet at man ikke klarer å bestemme seg for én blant mange mulige forklaringer. Andre ganger sier personene derimot ting rett ut som kunne vært vist klarere gjennom handling, som for eksempel «Hun bare bruker deg». Dette kom like overraskende på meg som den det ble sagt til.

Det virker som om slike uklarheter har gitt skuespillerne en vanskelig oppgave. Ofte gjør personene ting eller bytter sinnsstemning uten at det motiveres særlig av forrige replikk eller hva karakterens tilsynelatende mål er. Et eksempel er når en av dem på et tidspunkt kommer med et stikk til en annen om at han er en hvileløs «steppeulv», som fører til at den andre går. Hvorfor stikket kom, hva det betydde og hvorfor det var smertefullt, blir aldri egentlig forklart.

Hinter om rikdom

Det er tydelig at man har ambisjoner om å fortelle noe viktig. Den velutførte scenografien tyder på at skaperne sitter på et klart bilde av denne verdenen. Et svært virkningsfullt lydbilde viser at man har hatt enkeltmenneskenes følelser i tankene.

Man har altså hatt mye på hjertet, men når lyset slukkes for siste gang, lurer jeg litt på akkurat hva. Handlet det om ytringsfrihetens betydning? Hvilke mekanismer som utspiller seg i en gruppe eller mellom to personer? Forholdet mellom egne interesser og fellesskapets? Dessverre føler jeg ikke at jeg har lært noe om dette, og heller ikke sett noen enkeltscener som gjør opp for stykkets mangler.

Det er aldri hyggelig å kritisere noe som man merker det er lagt mye tid i, og særlig når det er frivillige som har laget det. Personene som er involvert er tydelig kunnskapsrike og har noe de vil ha sagt. Med en grundigere behandling av idéene, tror jeg at vi kan få se et veldig godt stykke neste gang.