Adrenalin, action og humor

Tekst: Henrik Ihlen-Ringel, Frida Sveen Hempel

Spectre er filmen de tre foregående Bond-filmene har ledet opp til, siden franchisen fikk en frisk start med Casino Royale i 2006. Administrasjonen er i politisk drakamp om fremtiden, og James jobber fulltid i kantene av MI6 for å samle opp ledetrådene etter M's død.

Først og fremst: Dette er gøy! Casino Royale, Quantum of Solace og Skyfall jobbet hardt for å reparere det frynsete ryktet filmene til Roger Moore og Pierce Brosnan etterlot seg. De håper vi skal ta dem seriøst og glemme ting som at de lot Bond forkle seg med en plastikk-and eller hadde en blacksploitation film. De nye filmene har nemlig vært mørke, psykologiske og dramatiske.

Her i Spectre viser de oss hvorfor: De skulle få oss til å bry oss igjen. Vi vet allerede fra Casino at Daniel Craig er en Bond som kan skades, så når han henger ut av et helikopter, er jeg faktisk redd for at han skal falle ned. Dermed blir de, som alltid, vellagte actionscenene virkelig neglebitende. Samtidig viser de at en Jason Bourne-aktig grå realisme aldri var målet i seg selv, for i Spectre tar de tilbake humoren, en humor som fullfører Bond-magien.

Klikk her for å laste ned podkast av Filmofils Bond-spesial.

Samtidig er det en økt sentimentalitet, der vi får se Bond ha følelser for tapt kjærlighet og vennskap. Denne balansen er vanskelig, mellom sårbarheten og Bond som den maskuline superhelten vi kjenner.

Heldigvis er dette en balanse Daniel Craig takler helt strålende. Traumatisert, brutal og kynisk, men samtidig classy, lekende og sjarmerende. Craig har perfeksjonert den uttryksfulle skulingen ogden dramatiske actionhelten. Når han noncholant rusler over takene mens han monterer geværet sitt smiler han avslappet og selvsikkert. Og når bygninger raser sammen rundt ham ser han ut som om dette er en irriterende ubeleilighet. Han gir en underholdende og dramatisk dybde til karakteren, og dette er en av grunnene til at filmen fungerer så godt.

Léa Seydoux spiller Madeleine Swann, og som bond-pike skyter hun rett opp på min top 3, sammen med Teresa di Vicenzo og Vesper Lynd. Hun er smart, selvstendig og sint, men mest av alt modig og nydelig. Filmen gjør det kunststykket å både objektifisere henne i klassisk Bond “kvinner er gudinner”-stil samtidig som den gir publikum en forståelse for hvorfor hun er viktig for Bond og å gjøre henne til en realistisk person med en egen vilje. Nesten ihvertfall, forholdet til Bond kan best beskrives som tenåringsaktig. Etter et døgn med krangling lander de begge på at dette er egentlig ekte kjærlighet, og uten noe videre oppbygning bruker de resten av filmen på å kjempe for å få hverandre.

Det er nesten så filmen faktisk viser et forhold som fullt ut er basert på at de begge er plagede mennesker som bare trenger noen i en intens situasjon. Adrenalinet bruser, dopaminet flommer og Léa Seydoux har på seg noe pent. Men neida, det var visst ekte kjærlighet. Det finnes allikevel håp for utvikling i Bond, for gjennom hans seksualiserte væremåte blir ikke filmen bare sikling på pene damer og heiing på tøffe menn. Her objektifiserer vi alle!

Ralph Fiennes, Ben Wishaw og Naomie Harris fungerer godt videre i rollene som M, Q og Moneypenny. De er vel etablerte i disse rollene nå og bidrar til både dramatikk og humor med naturlig rytme og god flyt. Andrew Scott og Dave Bautista spiller C og Mr Hinx akkurat slik vi forventer fra Sherlock og Guardians of the Galaxy, men de ikke skaper ikke noe spesielt som overrasker. Jesper Christensen returnerer med en svært god innsats som Mr White, men den virkelige kremen på kaken er Christoph Waltz. Waltz spiller ikke den Tarrantino-aktige overdramatiske karakteren mange elsker, men som Franz Oberhausen gir han oss en troverdig og fengslende karakter.

Det er flere klasssiek Bond-trekk som fungerer godt. Vi får se Bond reise over hele verden, i biler, fly, båter, tog og gondoler. Hvert nye sted har sin egen skjønnhet og sin egen fargepallett. Regissør Sam Mendes åpner showet med en juvel av en single-take, der vi følger Bond gjennom en Mexicansk gate proppfull av festende mennesker og inn i et hotell. Det er en maktdemonstrasjon og jeg gliser stort allerede.

Som i Casino Royale gjennomføres plotutviklingen og sceneskiftene naturlig og flytende. De parallelle plotlinjene sjongleres lett, og trekkes frem når hovedplottet har en hvilepause. Én time og tjue minutter forsvinner før jeg titter på klokken, og jeg kjenner jeg skulle ønske filmen ville fortsette noen timer til. Det er spektakulært, flott og spennende, og sjeldent har jeg kost meg så mye i en kinosal.

Hvis du liker Bond, dra og se Spectre. Hvis du ikke liker Bond, dra og se Spectre. Blir du ikke overbevist av denne, blir du det nok aldri.