Agnes Obel - Citizen of Glass

Danske Agnes Obel har en unik evne til å gjøre hver eneste låt til et lite folkeeventyr i seg selv, og hvert album til en ny forunderlig verden. Der albumet Philharmonics var full av undring, er Citizen of Glass et mer modent og dystert kapittel av historien hun formidler. Jeg har alltid inntrykket av at fantasien hennes er grenseløs. Selv om den røde tråden med atmosfæriske fioliner og piano stadig dominerer, holder hun seg interessant uten å inngå kompromisser.

Åpningslåta «Stretch Your Eyes» stadfester at dette albumet er helt annerledes enn forventet. Tangentene og strengene er med fra tidligere, men stemningen er på grensen til skummel, hvilket komplimenterer Obels klokkeklare stemme. Til tross for den rimelig rolige atmosfæren rommer den uventede skiftninger i toneleie og vakre harmoniseringer, som lag på lag danner et slående lydbilde.

«Familar» er etter min mening albumets sterkeste låt. Den er sårbar og mektig, og ikke minst transparent, som albumtittelen tilsier. Stemmeforvrengingen fungerer nesten som en dialog, og gir inntrykket mer dybde. Låta er høyt og lavt, og leker med elementene av overtro som kjennetegner Obel. Hun er raus med dramatikken. Metaforiske temaer som synd og dommedag går igjen, og verselinjer som «I must be cruel to be kind» fra låta «Stone» maler store følelsesladde bilder.

Å plassere instrumentale låter som tredje og nest siste spor er vågalt, litt urytmisk, men det funker som en behagelig og dramaturgisk overgang mellom begynnelse og slutt. Eksempelvis skaper «Grasshopper» en myk overgang til «Mary», som luller oss gjennom de siste snaue seks minuttene av albumet. Citizen of Glass er utvilsomt vakkert og gjennomtenkt – verdig en opptreden i Royal Albert Hall med et orkester i ryggen kanskje? Det er lov å håpe.