Aiming for Enrike - Las Napalmas

Oslo-duoen er ute med sitt tredje album, etter å ha pirret nysgjerrigheten med singelen «Marion Jones» tidligere i år. Det er igjen duket for å fylle stua med suggerende repetitiv riffbasert instrumentalmusikk med ukurant groove.

Aiming for Enrike består av gitarist Simen Følstad Nilsen og trommeslager Tobias Ørnes Andersen, som også spiller i jazz/matall-bandet Shining. Hele Las Napalmas er spilt inn live med kun disse to i studio. Det er først og fremst sykt imponerende, da musikken låter stor og mektig tilsvarende et helt band. Det er også naturlig å anta at det tilfører plata den karakteristiske høy-oktan-energien som er med fra start til slutt. Det lukter praktisk talt bensin, eller napalm, etter de ni sporene.

Skiva åpner med «Niblonian Car», som helt ypperlig demonstrerer denne komplekse intensiteten, kombinert med en teft for den gode melodi. Bråkete støt, støy, avansert rytmikk og en perfekt symbiose mellom trommer og den effekttunge gitaren. Dette er fellesnevner i flere av låtene, også i gledessprederen «Marion Jones».

Las Napalmas låner vilt og uhemmet fra sjangere, men mister aldri sitt egenartede fotfeste i rocken. Rockeriff som gjentas i prog-aktig form, gitar som låter som synther, trommer som låter metall, og trommer som låter jazz. Elektronika streifer også tankene, mye på grunn av den salige blandingen av repetisjon, intensitet, og pussige gitarlyder. Den fantastiske låta «Social Window» er et elegant eksempel - godt og blandet.

Nok en gang serverer Aiming for Enrike en maktdemonstrasjon i samspill, og et dypdykk i deres mikrokosmos bestående av kun trommer og gitar. Om noe savnes, så er det kanskje fornyelse, for sammenlignet med de to foregående albumene låter Las Napalmas ganske likt. Det er dog ikke noe stort minus, for mer overskudd, lekenhet og spilleglede i mp3-format skal du lete lenge etter. Duoen representerer noe kult og eget i det norske musikklandskapet, et sted mellom rocken, jazzen og elektronikaen.