Alle gode ting er åtte

The Hateful Eight er western på Tarantinos måte. Handlingen foregår ikke på præriene eller i ørkenen, men heller på et snødekket fjel i Wyoming. Med seg på laget har Tarantino fått Westernes Mozart, Ennio Morricone, som er mer enn hjertelig velkommen tilbake til westernenes verden. The Hateful Eight starter filmåret 2016 med et smell.

Handlingen er sentrert rundt to dusørjegere, Marquis Warren og John Ruth, spilt av Samuel L. Jackson og Kurt Russel. Marquis Warren er en veteran fra borgerkrigen i mellom Sør og Nordstatene i USA, og som en svart mann i møte med sin samtids rasisme har utviklet en stolthet over sin evne til å drepe hvite menn. De møtes når Warrens hest tar kvelden, og han forhandler seg fram til en plass i vogna til Ruth, som skal kassere inn en veldig verdifull fange.

Ulmende galskap

Western-verden er godt kjent for sine skyteglade pistolmenn, men i Hateful Eight kommer blodet og gørra også: For mannen som skapte Kill Bill har sjeldent spart på blodspruten. Filmen tar oss gjennom seks kapittel, der første halvdel er drevet av velskrevet dialog mellom karakterene, ofte i aktlignende samtaler mellom ulike sparringspartnere. Det er motstridene interesserer, og en felles mistanke for alle og enhver som gjelder, og Tarantino presenterer en mistenkt etter den andre. Stemninga er mer spent enn øyenbrynene til Clint Eastwood, og publikumet venter bare på at den første skyteglade fyren skal velge å fyre av det første skuddet.

Så bryter helvete løs. Paranoiaen viser seg å ikke ha vært ubegrunnet, men heller velbegrunnet. Kuler flyr, med hjernematerie og blod som resultat. Samtidig bygger dette på de gode dialogene tidligere i filmen, og når brikkene endelig faller på plass går det opp et lys for alle og enhver. I en slags oppsumerende avhørsscene dratt ut av en veldig morbid Poirot-episode blir vi atter en gang minnet på hvorfor Samuel + Quentin = sant. Og når det smeller så smeller det skikkelig.

Pornografisk panorama

Musikken styrer showet, og ofte frykter man ubegrunnet for karakterers liv. The Hateful Eight er fylt til randen av nydelige panoramiske bilder av flott, men goldt landskapt, og filmens brutalitet blir vakkert akkompagnert av både musikken og bildekomposisjonen. Filmen leker seg med vinkler og farger, og viser aldri mer enn akkurat nok. Manuset er fantastisk skrevet, og er fullt av frampek og hint som gjør det veldig enkelt å dømme karakterene som skurken man er på utkikk etter.

Filmen er virkelig et karakterbasert drama av rang. Det er ingen i hovedensemblet av skuespillerne som stikker seg ut som mer eller mindre flinke, de er alle en del av et velsmurt manus som de framfører til det ytterste. Alle karakterene fyller en eller annen slags stereotypi i westernsjangeren, samtidig som de er fullstendig i stand til å overraske. Spesielt er måten dialekt blir brukt til å forme karakterene veldig godt gjennomført.

Blod, gørr, og rasisme

The Hateful Eight er ikke redd for å bruke datidens rasisme på samme måte som Tarantino ikke er redd for å la blodet flyte. Samtidig blir filmens eneste kvinne denga veggimellom, og det er ikke en eneste fredelig død. Dette er harde, og mest av alt forstyrrede menn som danser dødsdansen. Handlinga er rett og slett ganske så rå. Når det da går utover de sympatiske, uskyldige karakterene slår det enda hardere. For de befinner seg bare i skuddlinjen og i dette møtet med overdreven vold og vannvittighet blir uskyldigheten skrøpeligere.

Samtidig er det bare bikarakterene som er sympatiske og uskyldige. Disse er enkle å kvitte seg med, og vi får aldri helt sjansen til å bli ordentlig kjent med noen av dem. For The Hateful Eight handler ikke om hyggelige stunder rundt peisen, men en slags hatefull natur. Det hele kan virke ganske så meningsløst, men det er kanskje det som er poenget.

En spenningsbombe av en film

The Hateful Eight er fantastisk, det er Tarantino, det er Samuel L. «Bad Motherfucker» Jackson, det er vold, det er fyldige dialoger, det er galgenhumor og det er først og fremst neglebitende spenning. Som vanlig er Tarantino voldsom, men det er likevel vakkert og fascinerende. Dette fulgt opp av fremragende skuespill fra samtlige i filmen gjør at The Hateful Eight er en fabelaktig start på filmåret 2016. En tander sjel vil nok finne filmen for brutal, men om du tåler blod, gørr og rasisme så ligger det en spenningsbombe av en film under overflaten.