Avslappa Pop Noir

For fire år siden smalt det i Storsalen, da et av norges største band, BigBang besøkte Trondheim. I kveld er salen knapt halvfull når Øystein Greni, frontmann i nevnte band gjester Samfundets storstue med sitt album Pop Noir under armen.

Med seg har han et knippe eminente musikere, blant annet Anne Lise Frøkedal på gitar, og Thomas Aslaksen på trommer. Det låter naturligvis velspilt fra første tone, og god kjemi mellom musikerne tilfører låtene den lille klypa med ekstra energi, som man kanskje kan savne på albuminnspillingene.

«Dream and Dive» får æren av å innlede den drøyt timelange konserten, og setter standarden ganske så høyt. Pop-rock som det ryker av, lekent og rutinert. Stemningen i salen veksler mellom middels og høy den kommende timen, i takt med låtenes populæritet. Desidert best funker det når bandet børster støv av BigBang-klassikeren «Wild Bird», og et utall telefoner med snapchat løftes opp i været.

Andre høydepunkter er singelen «Bad Sign», og låtene «Chameleon» og «Hold». Resten av settet er mindre spennende og mer forglemmelig, men det blir aldri direkte kjedelig. Greni er en dreven publikumsflørter med lang fartstid i gamet, og han kiler storsalen på akkurat de riktige stedene. Det er sånne ting som omgjør en halvfull mildt interessert storsal til en ganske så habil rockekonsert.

Når settet nærmer seg ferdig etter bare ti låter vil publikum ha mer, og vi får servert to akustiske låter - én av dem er ikke utgitt. Denne veldig nedpå avrundingen funker overraskende bra, publikum bryter ut i allsang, men det er ikke før i encore nummer to, BigBang-favoritten «Saturn Freeway», at payoffen kommer og alle er happy.

Det er kanskje urettferdig å sammenligne Greni med BigBang, men det råder ingen tvil om at konserten heves drastisk av de gamle merittene «Wild Bird» og «Saturn Freeway». Pop Noir-materialet gjør ikke samme utslag på publikum, og det er i det store og hele Grenis scenepersonlighet som redder dette fra å være en helt middels konsertopplevelse.

Mange har fortsatt BigBangs glansdager friskt i bakhodet, med stagediving og supersoniske gitarsoloer. Den energien er ikke helt til stede i Storsalen i kveld. Når Greni og bandet leverer som best er det allikevel dritfett, gåsehuden melder seg, og man glemmer at dansegulvet ikke engang er halvfullt.