Bedre lykke neste gang

Det er ikke altfor ofte at Knaus gjestes av artister fra utlandet, og ekstra stas er det når gjestene er et over gjennomsnittet kult synthpop-band fra Europas hipsterhovedstad, Berlin. Med en seks måneder gammel andreplate i bagasjen og liveklipp fra youtube som imponerer, hadde jeg virkelig sett for meg en nydelig time med musikk denne lørdagskvelden. Slik ble det dessverre ikke.

Den første skuffelsen kommer i det samme konserten starter, da det går opp for meg at de ikke har med seg noen til å spille synth. Å kalle dem en synthpop-gruppe er kanskje en overdrivelse, men synther er definitivt en viktig del av lydbildet til bandet. Det blir da veldig spesielt å utelate det helt fra live-situasjonen, og ikke engang inkludere det på lydspor. De to musikerne er åpenbart dyktige, men de klarer ikke å gi låtene det de fortjener på egenhånd. Dette er dessverre bare én av flere grunner til at det hele faller sammen.

Det er to veldig slitne mennesker som spiller på Knaus denne kvelden. En rask tur innom nettsiden deres viser en ambisiøs turnéplan med svært mange datoer, og når de går på scenen i Trondheim har de allerede spilt i Bergen, Stavanger og Oslo de tre foregående kveldene. Dette hadde ikke trengt å påvirke showet til en så stor grad, men når vokalist Charlotte Brandi påpeker hvor trøtte og slitne de er mellom annenhver låt, setter det definitivt en demper på stemningen. Flere ganger i løpet av konserten sier hun indirekte at «dette suger, vær så snill å få meg vekk herfra». Det hjelper heller ikke at hun snakker på tysk til både lydmannen og trommisen, noe som gjør at publikum (i alle fall den delen av publikum som ikke forstår tysk) føler seg veldig distansert.

Et par av låtene sitter greit. Både singelen «Blue Splinter View» og en spesiell versjon av «Lancelot» fungerer godt. Vokalprestasjonene hennes er det heller ingenting å si på. De sliter imidlertid med dynamikken, og når trommis Matze Pröllochs drar på i volum og intensitet blir hun ofte hengende etter. Lyden av instrumentene er også fin, spesielt el-gitaren hennes, men et rastløst og summende publikum gjør at det blir vanskelig å få med seg særlig mye detaljer.

Alt i alt må jeg si meg veldig skuffet over Me and My Drummer. Låtene på platene deres er polerte og godt produserte, og jeg har tenkt at live-formatet virkelig skulle gi dem den ekstra lille brodden jeg av og til har savnet på innspillingene. Når det motsatte skjer er det virkelig ikke så mye annet å gjøre enn å håpe at de resterende elleve konsertene de har igjen på turneen går bedre.