Bendik på 70 prosent
Er Klubben for liten for Bendik?
Bendik er for tiden på norgesturné, og slapp sist fredag en singel som var tenkt å være med på forrige album, Fortid, utgitt i februar. Slik ble det altså ikke, da hun sa hun trengte mer overskudd for å lage låta fordi den var så viktig for henne. Sånn sett var jeg litt spent på hvordan konserten kom til å bli.
Jeg kommer til Klubben ti minutter før konsertstart klokken 22:00, i den tro at jeg må stå langt bak. Slik blir det altså ikke: Det er nesten ikke mennesker foran scenen, så jeg får stå så å si på første rad. Bendik spilte med The Fjords i Storsalen under UKA i fjor, og omstendighetene var veldig forskjellige. Da kunne man bare drømt om å komme så sent, og fortsatt stå så langt fram. Rundt 21:58 kommer folk inn, og Klubben fylles opp svært fort. Vi er klare for Bendik, spesielt en gaulende fyr i Hawaii-skjorte og han ved siden av meg som klarer å skrive tastelåskoden sin feil fem ganger.
Bandet kommer ut til overraskende laber applaus, og jeg blir nesten litt engstelig. Er ikke publikum gira nok? Bortsett fra Hawaii-skjortemannen og han ved siden av meg virker det ikke sånn.
Plutselig hører vi en synth som spiller en arpeggio. Volumet øker sakte, men sikkert: «Hjertebank og kulde» er første låt ut. Med én gang blir det klart at lyden er så å si perfekt. Bendiks låter er for det meste svært svevende, lydbildene er store, og det er mange detaljer som er med på å gjøre låtene gode. Før konserten funderte jeg over om lyden kom til å bli for mye for Klubben, svaret er et rungende nei.
Det må dog sies at Klubben gjør noe med stemninga, spesielt sammenliknet med Storsalen. Det er ganske lite, scenen er så vidt høyere enn bakkenivå, og det er alt i alt ganske intimt. Jeg føler at dette fungerer litt mot Silje Halstensens svært suggerende tilstedeværelse på scenen. Hun går rundt, hopper, peker, gestikulerer, viser følelse på en umiskjennelig måte. I Storsalen løp hun nærmest rundt på scenen, og hun fikk publikum med seg på en fortreffelig flott måte. Klubbens størrelse begrenser effekten av dette, og jeg kjenner meg ikke så truffet som jeg burde. Den følelsen tror jeg òg flere i publikum har, for det er ikke akkurat topp stemning de første fire låtene.
Stemninga løser seg heldigvis opp etter noen låter. Spesielt «Jeg lover» og «Bli her» blir møtt med allsang og godt med applaus. Publikumsvinner-prisen går dog til to låter: «Kriger» og «Tusen dager».
Personlig blir jeg litt skuffet av «Ingenting» og «Forsvinne», to låter jeg før konserten håpet skulle komme. De føles litt reduserte. Både tempoet og intensiteten er dratt ned, noe som passer sistnevnte låt svært dårlig. Siljes stemme er heller ikke så kraftig og følelsesladd som den har vært tidligere. Kan det være grunnet settingen? Ikke vet jeg, men dette er heldigvis bare et problem på de to låtene.
Den nye låta, «Fortid», sitter heldigvis som et skudd, og man kan nærmest sanse at Bendik har gledet seg til å framføre den. Det taktfaste bandet spiller enda bedre, og det høres utrolig bra ut. Silje tar i når hun synger, og følelsene hennes kommer virkelig fram til publikum. Høy gåsehudfaktor!
Kveldens absolutte høydepunkt kommer dog etter siste låt, «Evig limbo». Bandet kommer på scenen igjen etter applaus og formaninger fra publikum om å spille «én gang til, én gang til, én gang til!». Bendik konfererer litt sammen, før de spiller en låt som ikke står på setlisten, ifølge Silje. En herlig dissonans bryter ut og brer seg utover Klubben. Det er høyt, det er hardt, det er intenst, det er «Aldri». Lydnivået er altså så høyt, og jeg får flashbacks fra Storsalen 2015. Vokalen tar seg også opp betraktelig, Silje roper inn i mikrofonen, og jeg glemmer helt at vi er på Klubben. For min del kunne vi vært i himmelen.
Dette er det jeg vil høre på en Bendik-konsert: Rå energi, rå følelse, alt er bare rått! Dessverre kommer det helt på slutten av konserten, og jeg sitter igjen med en blandet følelse. Bendik er et svært bra band, og jeg vet at de kan være så mye bedre, uten at dette var en dårlig konsert. Lokalet, publikum, og periodevis svak framførelse drar opplevelsen litt ned for meg, men igjen: Dette er Bendik, og den rene og skjære energien bandet tilfører publikum må oppleves, helst i et fullsatt Storsalen.
