Bestemors krigshistorier og nystekte vafler

Freya Sif Hestnes og Marina Popović sitt BASTARD: There is a noise tar for seg historiene til to mennesker som har opplevd krig. Hestnes sin karakter leser dagboken til bestemoren, mens Popović gjenforteller opplevelser fra krigen i Sarajevo.

I døren blir du møtt av lukten av vafler og blir umiddelbart involvert, da du får velge fra et lite utvalgt plastsoldater som du får legge på et stort, kvadratisk bord. Slike «army men» står spredt sammen med andre leker som tanks og fly, det du trenger for å simulere en slagmark. Rundt dette bordet foregår stykket, med publikum fordelt på stoler, og de to skuespillerne på hver sin bordkant med hvert sitt vaffeljern. Det er bare belysningen og vaffeljernene som avslører at det er disse som er skuespillere, og ikke en del av folkemengden som har møtt opp på Rosendal Teater for å se stykket.

De gripende fortellingene er i stor grad er preget av usikkerhet, og de to prøver gjennom dialogen å konstruere sin egen historie og identitet. Disse ofte søte, sjarmerende og koselige historiene blir supplementert av improviserte spørsmål, og fungerer til tider utmerket, i likhet med samspillet mellom de to utøverne.

Flere ganger blir det usikkert hvordan ting faktisk skjedde, og om rekonstruksjonen i øyeblikket er troverdig. Blant disse historiene kommer det fram en hendelse hvor bestemoren til flyktningen fra Sarajevo ikke var sikker på om det faktisk var kroppen til hennes egen bestemor som lå gravlagt der hun sto oppført. Makkeren spør om ikke hun noen gang tar seg i å tenke på om det faktisk er hun som ligger der. Dette lille spørsmålet speiler resten av stykket. Hva vil det si å huske, og hvordan konstruerer vi egen identitet ut ifra dette.

Atmosfæren rundt bordet dekket av lekesoldater, opplyst kun med en enkelt lampe, er til tider like koselig og intimt som det er engasjerende og gripende. Vafler blir stekt gjennom store deler av oppsetningen, og bidrar til at du føler i like stor grad at du er i stua til bestemor som i en teateroppsetning. Enkle lys- og lydeffekter derimot fører også stykket vekk fra det koselig og intime til det gruelige alvoret rundt krig og det å være flyktning.

Stykket står på sitt sterkeste når samspillet mellom Freya Sif Hestnes og Marina Popović sitter. Det blir en god balanse mellom spøk og alvor, men kan bli i overkant belærende, og hadde kanskje stått enda sterkere om søken etter å konstruere en egen identitet gjennom graving i egen historie fikk stå i hovedfokus. Parallellene til dagens flyktningkrise er umiskjennelige, men jeg skulle ønske publikum fikk litt mer tillit til å selv se sammenhengene. Det forblir uansett en gripende historie som får gjort mye på relativt kort tid med få skuespillere.

Forestillingen anbefales ikke bare for deg som savner bestemors krigshistorier og vafler, men også de som setter pris på intime historier framført på et nært og menneskelig vis.

Forestillingen går to ganger i dag på Rosendal Teater, klokken 17:00 og 18:30.