Blind sansekavalkade
Forestillingen Hertz på Avant Garden utspiller seg i total mørke, synet gjør deg blind. På tross av et pretensiøst premiss blir resultatet spennende sansebegrensning.
Med Hertz gjester franske Sidney Leoni Avant Garden for andre gang med forestillinger som tar utgangspunkt i at «synet gjør deg blind».
I stummende mørke skal vi erfare virkeligheten på en annen måte. Det høres kanskje pretensiøst ut, men fungerer overraskende bra.
Du tror du skjelner et omriss før du innser at dette ikke kan være sant da du ikke engang ser din egen hånd om du vifter den foran øynene.
Før vi ledes inn i Verkstedshallens scenelokale får vi beskjed om at «the space» vi nå entrer vil være i totalt mørke, og at vi ikke må miste vår guide med det røde lyset av syne.
Ordvalget virker teit, men det er ikke et vanlig scenerom vi entrer denne kvelden — men et univers du selv konstruerer. I det stummende mørket anstrenger øynene seg for å se aktørene på scenen: Du tror du skjelner et omriss før du innser at dette ikke kan være sant da du ikke engang ser din egen hånd om du vifter den foran øynene.
Når det iblant skjenkes et diffust lys, er det som strålene ikke følger fysikkens lover; de brer og bøyer seg ut uten å gi noen klarhet i det som skjer. Alt er opphevet i et slags pikselert støy, det er snø på sanseapparatet ditt.
Kun et par ganger unner Leoni oss nok lys til at vi med sikkerhet kan skimte aktørene på scenen, men mer er heller ikke nødvendig.
I store deler av forestillingen føler du deg alene, før et plutselig host, en berøring, en duft, minner deg på at publikum eksisterer.
Hertz handler, som tittelen antyder, i stor grad om lyd, og balanserer på grensen mellom teater og performance. Lydbildet spenner fra det postapokalyptiske, orgeltoner, klakking av treklosser til total stillhet.
Det jobbes også med det taktile. Plutselig er aktørene helt nærme — noe stryker seg langs armen til naboen din, du merker vibrasjonene av skritt bak deg, og en mild vind feier forbi. I løpet av forestillingen fører dette til at jeg blir både skremt og trist, avslappet og stressa.
I store deler av forestillingen føler du deg alene, før et plutselig host, en berøring, en duft, minner deg på at publikum eksisterer.
Store deler av vår sansing handler nettopp om begrensning. Ved å fjerne én av våre sanser skaper Leoni en mulighet til å fortape seg i noe helt annet enn hverdagslig virkelighet.
Når du kommer ut på andre siden kjennes det som om du har vært gjennom et slags rensende limbo.
