Bombino lagde verdens beste stemning på Dokkhuset

Omsider så kom han til Trondheim. Den Niger-baserte gitaristen og vokalisten Omar Moctar og bandet hans kjent som Bombino spiller rytmisk og unik bluesrock fra kontinentet hvor sjangeren har sine historiske røtter. Dokkhuset, som i forrige uke serverte oss en glimrende konsert med saksofonisten Colin Stetson, skulle igjen overbevise med enda en genial booking. Det ble en unik helaften jeg ikke ville vært foruten.

Egentlig skulle Bombino ha spilt på Dokkhuset i vår, men på grunn av utfordringer på vei inn i Norge ble konserten avlyst på dagen. Derfor kan man med sikkerhet si at det var mange i publikum som hadde gledet seg veldig lenge til denne kvelden.

Bombino åpnet den to timer lange konserten med å spille et par akustiske låter – en god oppvarming som skulle gi oss en pekepinn på hva som kom videre. Det karakteristiske fingerspillet til Moctar låter grasiøst da han uten problemer får frem alle finessene i musikken. Låtene til Bombino synges i tillegg på Tamasheq, språket til Tuareg-folket som Moctar selv tilhører.

Etter hvert som bandet går over til å bruke elektriske instrumenter begynner stemningen virkelig å løfte seg. Under de fremtredende blues-rock riffene hører vi også reggae-inspirerte bassrytmer og trommer. Bombino tar rett og slett afroamerikanske sjangere tilbake sine historiske og kulturelle røtter og fletter sammen sjangrene som reggae og blues på mesterlig vis. Lukker man øynene kan man lett se for seg Saharas forblåste ørkenlandskap med denne musikken som soundtrack. Dette er virkelig den originale ørken-bluesen, rett og slett.

Moctar av den sjenerte typen, og for det aller meste ser han ned på scenegulvet når han spiller. Han snakker definitivt i gjennom gitaren og musikken, og det er umulig å ikke se takknemmeligheten i ansiktet hans når publikummet på Dokkhuset gir øredøvende applaus etter hver eneste låt. Det blir lett å la seg rive med. I publikum er dans, sporadisk klapping og heia-rop, og som bassisten i bandet uttrykker det i fra scenen: «We are Bombino, and you dance».

Midt i konserten er det en 15 minutters pause, før Bombino entrer scenen og spiller sett nummer to for kvelden. Kveldens høydepunkt er uten tvil «Amidinine», bandets mest kjente låt. Til tross for at musikken er på fremmed språk, klarer bandet å få med oss i publikum på allsang – imponerende.

Mot slutten tar konserten en vending mot det mer progressive. Låter jammes ut og vi får både lange gitarsoloer og faktisk en trommesolo, som i seg selv er sjelden vare. Dette er et genialt trekk, når publikum allerede er så varme i trøya har de fleste tid og tålmodighet til å se bandet leke seg litt på scenen.

Jeg har faktisk ingenting å utsette på denne konserten. Det ble en skikkelig helaften hvor Bombino kom og lagde verdens aller beste stemning.