Bon Iver – 22, A Million

At Bon Iver har nytt stor suksess de siste årene er ikke til å stikke under en stol. Billettene til 2017-konserten hans i Oslo ble revet bort på null komma niks. De to siste platene ble tatt imot med åpne armer, både av denne anmelderen og folk flest.

Denne plata, derimot, er noe av det mest irriterende og kjedelige jeg har hørt på lenge.

Man skjønner fort at Bon Iver prøver å gå nye veier. Sangtitlene er spesielle i seg selv – mer eller mindre umulige å uttale, som «10 d E A T h b R E a s T» med to terninger som viser fem øyne ved siden av, eller «____45_____». Låtene er tungt preget av synth, stemmefordreining og trekk av elektronika.

Sangene er trege og uten driv. Jeg merker ofte ikke når det kommer en ny sang. De ligner hverandre til forveksling. De oppleves ofte som masete, og jeg klarer ikke høre på hver sang for lenge av gangen uten å få mild hodepine.

Selv om denne eksperimenteringen tar Bon Iver med på ukjent territorie, er det på ett eller annet vis veldig likt hans tidligere verker. Vokalen, hvor den ikke er fordreid til det ugjenkjennelige, er klin likt det vi har hørt før, melodilinjene er vare og esoteriske. Mer av det samme, bare kjedeligere.

Ikke misforstå, elektronika er en sjanger med mye for seg, men sammen med Bon Iver? Nei.

Der Bon Iver har vært framgangsrik før, har det vært sarte tekster man kan kjenne seg igjen til. «Skinny Love» er en låt man kan grine en skvett til en kveld man har kjærlighetssorg. Det passer til regntunge høstdager. Ingen av låtene på 22, A Million har noe form for særpreg.

Det er fullt forståelig at store artister ønsker å gjøre nye ting. Man vil ikke sitte fast i det samme regelmessige mønsteret, men dette funker bare ikke. Det føles desperat ut, det blir irriterende. Det er lite som trekker opp lyttergleden.

Dersom man digger eksperimentell elektronika med var vokal kan dette være greia for deg. Det er i hvert fall ikke greia for meg.