Bonden i rød silkedress

Til annonsert tid inntar Bjella med komp Byscenen i Trondheim. Hallingdals ypperste visesmed har sjelden sett mer staselig ut. Han er ikledd en knallrød silkedress, lakksko og et skjegg som ville gjort selv julenissen sjalu. Når man ser seg rundt blant det overbegeistrede publikum er det tydelig at Bjella har blitt allemannseie. Aldersspennet blant publikummet er bemerkelsesverdig, den strekker seg over fire tiår.

Bjella viser for alvor at han ikke bare er en traust bonde fra Ål når han spiller opp. Han har forberedt en intro til alle sangene bandet skal fremføre, og den slår aldri feil. Hver eneste gang får han publikum til å flire. Det er tydelig at de hverdagslige og melankolske visene er noe publikum kjenner seg igjen i. Når Bjella fremfører sin tredje låt «Melodisk sus», er det akkurat det som går gjennom salen. Grunnstemning i den påfølgende visa «Tiger på sundretun» kan sies å være en motsetning til begeistring. Det er ikke uten grunn at uttrykk som «traust», «melankolsk» og «pessimist» har blitt kjennemerkene til Bjella. Samtidig er det noe så upolert og fint over visene han fremfører, at det nærmest er umulig å ikke smile.

Under konserten serverer Bjella to nye låter, til publikums store begeistring. «Dreng» som nærmest er en kjærlighetserklæring til bikkja hans, tror jeg treffer de fleste hundeeiere rett i hjerterota. Under fremføringen går det flere ganger en latterbølge igjennom salen. Teksten er enkel, men samtidig så treffende. For, som han sier, «det er noe rart som skjer når hunden har blitt din beste venn».

Jeg og fotografen ble så sjarmert av Bjella at vi trodde vi skulle dåne. Men der var det faktisk to som kom oss i forkjøpet. Om det var sjarmen, varmen eller andre ting er ikke godt å si. Heldigvis la det ikke noe stor demper på konserten.

Når en av de mest kjente visene «Hedersmenn» står får tur, oppstår det teknisk skurr. Her skyter Bjella inn noen strofer om hva man gjør når ting går rett vest, noe som medfører at han får applaus fra salen, i stedet for stillhet. Applausen stilner til munnspill fra Geir Sundstøl, som løfter en sang jeg ikke trodde kunne bli mer behagelig å høre på.

I folkelighetens tegn har Bjella arrangert trekning av fruktkurv, alle med billett fikk hvert sitt lodd i inngangen. Dette gjør konsertopplevelsen enda mer intim, og man forstår virkelig at Bjella er en enkel mann fra bygda.

Når Bjella med komp avslutter ballet med «Romantikken gjer meg sjuk» er det helt stille i salen. Det er ikke mangel på blanke i øyne i salen når Bjella spiller sin mest kjente, og kanskje fineste, kjærlighetssang.