Briljering og talentdemonstrering

Det var knyttet mye spenning og forventninger til Lemaitre denne fredagskvelden på Samfundet. Folk snakka ikke om annet utenfor lokalene, og det med god grunn. Lemaitre hadde ikke bare solgt ut hovedkonserten på lik linje med lysets hastighet, ekstrakonsertens billetter ble også revet bort uten problemer. Det er ingen tvil om at folk har sans for den norske elektronika-duoen.

Med store forventninger kommer også krav om høyt nivå og god stemning. Her leveres det på øverste hylle. En av farene med å spille elektronikamusikk live er å bli en av de som bare spiller rett fra Spotify. Dette gjør så absolutt ikke Lemaitre. De kjører på med fullt band i god stil. Sangene blir fylt med ikonisk funkgitar, fete trommebeats og synthlyder. Dette skaper rom for at vokalisten kan nå publikum i større grad, noe han utnytter ved å fylle hele Storsalen med stemning. Men det som får salen til å klikke mest er de fantastiske gitarsoloene. Når gitaristen kommer fram i kjent Slash-stil er det ingen som ikke har henda i været og hyler.

Variasjon under konserten må også anerkjennes. Etter å ha svidd av noen av sine mest populære sanger i starten, er det ingen tvil om at publikum krever mer. Da hjelper det særdeles godt at selveste Margaret Berger kommer og erobrer storsalen. Trønderjenta viser at hun er på hjemmebane, og iført stor selvtillit gir hun publikum en god påminnelse på hvor fantastisk artist hun er. Og som om det ikke var nok får vi servert to blåsere på slutten som gjør livefølelsen komplett.

Stemninga som skapes er helt unik. Hele Storsalen er med på å bidra med rompevrikking og frekke dansemoves, og det var ingen forskjell mellom de som sto fremst og de som dansa helt bakerst. Selv tilskuerne som egentlig satt i stolene er oppe jevnt og trutt og rister av seg litt rastløs dansing. Dette blir også godt mottatt, noe vokalisten gir uttrykk for når han sier at «dere er så sjukt mye bedre enn de som kjøpte billetter etter dere», og gir samtidig et lite stikk til de på ekstrakonserten.

Når Lemaitre går av scenen for første gang, er det ikke mange sekundene før publikum krever deres nærvær. De har jo nemlig ikke spilt sine to mest kjente sanger enda. Og det var ingen overraskelse at Storsalen ble utsatt for tidenes jubelbrøl da introen til «Closer» ble rolig spilt på pianoet. Det blir satt i gang nydelig allsang med Berger som forsanger, og det hele blir en perfekt slutt på en særdeles god konsert. Lemaitre gir altså en komplett og fullverdig konsert hvor de viser hvor talentfulle de er. Og sammen med et publikum som bidrar til siste slutt, kan alle parter si seg fornøyd med kvelden og gå hver sin vei i lykkerus.