BROCKHAMPTON – iridescence

Etter et latterlig produktivt 2017, med utgivelsen av den kritikerroste trilogien SATURATION, har 2018 bydd på noen utfordringer for det produktive hip hop-boybandet Brockhampton. Etter å ha annonsert signeringen til plateselskapet RCA Records i mars, kom nyheten om at Ameer Vann, en av grunnleggerne, forlot gruppa grunnet anklager om seksuelt misbruk.

iridescence kommer 9 måneder etter siste installasjon i SATURATION-trilogien, og noen måneder etter Ameers avskjed. Albumet markerer starten på en ny æra for gruppa. Vanskelige følelser bearbeides, samtidig som det er tydelig at medlemmene ønsker å legge fortiden bak seg og se fremover.

Les også: Anmeldelse av gruppas forrige album Saturation III

Albumet er definitivt det mørkeste og mest eksperimentelle Brockhampton har gjort til dags dato, med forvrengte basslinjer og generelt eksentrisk produksjon på mange av sporene. Fokuset på fengende hooks har blitt lagt litt til side til fordel for å eksperimentere vilt, og sånn sett markerer iridescence sin avstand til fjorårets utgivelser. Men fortvil ikke, det gjøres også rom for mer konvensjonelt oppbygde låter her, uten at det fires på kvaliteten av den grunn.

Det hele starter brått og brutalt med «New Orleans». Låta gjør det klart at den eksplosive energien vi er vant til ikke har dabbet av siden sist. Sporet glir sømløst over i «Thug Life», hvor medlemmet Dom McLennon legger ut om sin kamp mot depresjon. «Something About Him» er en søt liten kjærlighetssang fra de facto formann Kevin Abstract dedikert til hans kjæreste, Jayden Walker. Umiddelbart etterpå kjøres «Where The Cash At» i gang, med gruppas ghanesiske stjerne Merlyn Wood som roper «Pull to your house and dump like a trash man».

Slike overganger er en gjenganger på albumet; konstante bytter mellom introspektive , emosjonelle fortellinger, og konfronterende bangers. Vanskeligheter med å takle berømmelsen og forholdet til media er gjennomgangstemaer, og «fienden» skifter fra indre demoner til omverdenens kritiske røster fra låt til låt. Tematikken er langt fra ny eller uberørt, men Brockhampton sin evne til å inkorporere så mange ulike stilarter og aspekter fra diverse sjangre gjør det hele til en unik opplevelse.

De som virkelig skinner på iridescence er nemlig produsentene Romil Hemnani og Jabari Manwa. På noen av låtene kan versene faktisk føles en smule fantasiløse og repetitive i forhold til den sinnssyke produksjonen, og det hadde hevet albumet enda et par hakk dersom den lyriske kvaliteten og samspillet mellom medlemmene hadde vært enda mer konsekvent. Selv om jeg mener at gruppa klarer seg mer enn bra nok uten Ameer, så har utvilsomt gruppedynamikken endret seg etter hans avskjed, og det kan kanskje ta et par forsøk før kjemien blant medlemmene er hundre prosent på plass igjen.

Les også: Anmeldelse av Brockhamptons sett på Øya 2018

Det blir likevel flisespikkeri når jeg skal finne noe å klage på. Tekstene treffer stort sett godt, og det er en del svært emosjonelle øyeblikk her. «Tonya» er en introspektiv, nydelig låt med gjestevokaler fra fantastiske serpentwithfeet, hvor guttene nok en gang sliter med berømmelsens bakside. «San Marcos» og «Weight» er rett og slett helt fantastisk vakre med brutalt ærlige vers fra Kevin Abstract, Dom McLennon og Joba.

iridescence er kaos satt i system. Det blandes tilsynelatende urelaterte stilarter og uttrykk på en måte som ender opp med å gi mening. Det er en emosjonell berg-og-dalbane. Nei, dette er ikke SATURATION, og det prøver heller ikke å være det, heldigvis. Gruppas største styrke er nettopp evnen og viljen til å eksperimentere og utvikle sitt eget uttrykk. iridescence er en påminnelse om at Brockhampton så absolutt har mer på lager, og at et medlem eller en platekontrakt fra eller til ikke hindrer dem i å gå nye, ville veier.