Broen – I <3 Art

Broen har fått på seg et rykte som et heidundrende liveband og eksentriske låtskrivere. I <3 Art er gruppas andre album. Det fortsetter i traktene til debuten Yoga, men sper på med enda litt mer psykedelisk nittitalls-støy og umelodiske improvisasjoner, men på en god måte. Broen har sin helt egen, unike lyd.

Broens uttrykk er kunstnerisk og naturnært. De er organiske og elektriske på samme tid, og blander utallige sjangre til noe som er umulig å definere, men lett å like. Den drømmende synthen og de metalliske trommene harmonerer, men det kan ofte bli litt mange elementer å lytte til. For eksempel er låta «Time» fengende og identifiserbar, mens «Black Line» er slående vakker det ene sekundet, og påtrengendefor hørselen det neste.

Denne merkelige oppbygningen er likevel veldig underholdene – jeg kan for eksempel se for meg at halvveis-rap-låta «Serenade» er vil gjøre seg bra live.

Albumet bruker også vann som en framtredende metafor. De melodiøse og futuristiske klangene flyter gjennom albumet, som om den prøver å konkurrere med den dominerende lyden av metalliske klunk. Outroen «Water Is My Mirror» er kanskje skivas fineste låt, hvor vokalist Marianna S. A. Røe er vokalist, og ikke en spoken wordartist.

På mange måter er I <3 Art mye mer enn et album. Det er som om musikken kun er ett av Broens verktøy for å uttrykke seg. Jeg sliter litt med å forstå og tolke akkurat hva det er de prøver å uttrykke, men kunsten i seg selv kan man digge uansett. De svever mellom kunst og musikk, forblir jordnære og gjør det upretensiøst.

Broen er ikke så opptatt av hva som er riktig og galt, men lar musikken leve fritt. Resultatet er tidvis slitsomt og forvirrende, men også utrolig spennende.