Cezinando - Noen ganger og andre

Anmeldelse

Med fjorårets suksess Barn av Europa etterfulgt av hit-singlene «Håper Du Har Plass» og «Vi er perfekt men verden er ikke det» har 22-åringen Cezinando markert seg en av Norges beste tekstforfattere. Singlene er inkludert i sporlisten på nyutgivelsen, Noen ganger og andre, og danner sammen med resten av låtene et dyptgående og tematisk sammenhengende album.

Introlåta «Uansett» er en sakte avduking av resten av albumet, og etter et strykermellomspill kommer oppstemte «Heia Meg» som en skarp kontrast til forrige låt. På refrenget kommer Rytmeklubben-produksjonen tydelig fram. Den tredje låta, og min klare favoritt, «Ingenting blir det samme men samme for meg» er eksplosiv i lydbildet med strykere, messing og dype orgeltoner, møtt av en underholdende tekst som treffer hardt i nostalgien hos en jevnaldrende anmelder.

Mot midten av albumet taper det seg noe. «Bilder på veggen jeg aldri ser på» og «Selv du» drar helhetsinntrykket ned med sine mindre interessante tekster og lite imponerende produksjon. «Stillhet som skriker til meg» har et noe mer dynamisk lydbilde, men ikke noe bemerkelsesverdig. «Tommelen på vekta» er derimot utrolig fin, og stripper produksjonen ned til et enkelt piano i kontrast med resten av albumet.

Til slutt får vi to samarbeidsspor. «Jeg bare synes du skulle ha hørt på meg» med Unge Ferrari er kul, men det føles litt som at de spiller den samme rollen i lydbildet, slik at samarbeidet virker noe overflødig. «Er Dette Alt» med Karpe Diems Chirag er derimot enda en favoritt, hvor Blåsemafiaen skal ha mye av æren.

Gjennom ellevelåteren presenteres nostalgiske og introspektive tekster, og sammenliknet med det forrige albumet leker Cezinando seg mer med emosjonelle låter med melankolske produksjoner. Alt i alt var dette albumet en fornøyelig suksess.