Cloroform - Grrr

Stavanger-trioen Cloroform har vært relativt stille siden den veldig eksperimentelle plata Clean fra 2007, men etter seks år er de tilbake med sin åttende utgivelse Grrr. En plate med vilt forskjellig lyd og ambisjoner enn de foregående. I 2015 skrev Cloroform på hjemmesidene sine at albumet var «undoubtedly destined to be a classic and stand the test of time», noe som fikk fans til å glede seg umåtelig. Til tross for at Cloroform er et sideprosjekt bestående av prisvinnende musikere som John Erik Kaada (Kaada), Øyvind Storesund (Kaizers Orchestra) og Børge Fjordheim (Morten Abel), klarer de ikke levere et godt produkt.

Albumet starter med det fengende riffet til låta «Beach Buns». Det høres ut som det er dratt ut fra åpningen til en film der noen ungdommer fra California tar seg en kjøretur i en pastellblå kabriolet langs vestkysten en solfylt sommerdag. Lydbildet er stort sett enkelt, men vi får høre en god del instrumenter: gitarer, piano, keyboard, bass, trommer, klapping og vokal. Til tross for en merkelig mellomdel ett minutt før låta er over, er dette det mest radiovennlige sporet på plata.

Førstesporet er på ingen måte toneangivende for resten av albumet, da neste låt – «Lakris» – starter med et smått kaotisk riff som helt klart er samplet. Ikke at det er noe galt med sampling, men det høres ikke særlig bra ut, og den MIKA-aktige vokalen drukner i instrumentene. Heldigvis blir temaet avbrutt av noen mellomdeler som enten er kule, eller bare annerledes – uansett liker jeg de mye bedre enn versene og refrenget.

Deretter kommer «Squeeze», den verste låta på hele albumet, med meningsløs tekst, schizofren oppbygging, flatt vers, klovnete refreng og null flyt. Den prøver å være stilig og leken, noe som helt klart går an, men det er gjennomført så halvhjertet at det stilige framstår som tilgjort og det lekne bare blir barnslig barnslig. Den er like stilig som innleggssåler og like leken som en rabiesinfisert amstaff.

Plata tar seg heldigvis opp igjen med «Pelican Sunrise». Dette er en rolig instrumental-låt som greier å holde en rød tråd gjennom alle de 310 sekundene. Kudos. Isolert sett en ganske banal melodi, men herre fred så deilig. En av de bedre sporene på plata.

«Meatmaker» og «Walk, don’t walk» er lydmessig sett ganske like. Bass-baserte riff med pop-elementer slengt på. Begge er stilige, men de nærmest skriker etter mer trøkk. De lavere frekvensene blir drept av overdrevet mye midtfrekvenser, og resultatet blir to litt flate låter. Det er synd, da disse potensielt kunne vært utrolig rå. Cloroform klarer også å holde seg til noenlunde samme tema. Dermed blir låtene mer forutsigbare, noe som er positivt på denne plata.

Albumet rundes av med «Way In», en tilbakeholden og fin instrumental som blander sør-amerikanske rytmer med en slags spaghetti-western-melodi. Jeg er ganske likegyldig til denne låta. Den er ikke dårlig, men den gir meg heller ingenting. Likevel føler jeg at denne er bedre enn de fleste låtene på resten av skiva .

Problemet med Grrr er mangelen på gjennomføring. Albumet vet ikke om det skal være en radiovennlig hit-kollasje eller holde seg til Cloroform-røttene. Resultatet blir en miks av begge, hvor ingen av målene blir oppnådd. Det er bare «Beach Buns» og «Pelican Sunrise» som føles som fullstendige låter, resten høres enten ut som demoer eller bare flere låter som ble slått sammen uten formål. Vi har tidligere hørt albumene Clean og Cracked Wide Open, to vidt forskjellige plater som klarer å høres godt gjennomført ut. Cloroform vil være som Elephant9 og Jaga Jazzist, men klarer det ikke.