Cloud Nothings – Life Without Sound

Platetittelen tilsier kanskje at firkløveren i Cloud Nothings har senket tempoet og volumet på sitt ellers bråkete indie-rockuttrykk. Det er både sant og usant. Gruppa har distansert seg fra lo-fi-kvaliteten og satset på et mye kraftigere og nyansert lydbilde. Samtidig som de holder på de bråkete gitarene og tidvis aggressive tekstene, gir de rom for en mer lettbeint framtoning som spiller til deres fordel.

Tre år etter deres siste fullengder er første låt passende nok navngitt «Up To the Surface». Den dystre pianointroen går raskt over til noe som minner om sommerlig bakgrunnsmusikk, på en god måte, før det på slutten trykker til og oppsummerer albumets lydbilde. Life without sound rommer masse lyd, både behagelige og bråkete. En god blanding av skriking, nasale vokaler, muntre riff og skitten garasjerock.

Disse motsigende elementene av glede mot sinne og dysterhet kommer godt fram i både tekster og lydbilde. Aggressive og fete «Darkened Rings» gir deg lyst til å knuse ting, mens «Modern Act» flyter knirkefritt gjennom hodetelefonene og gir deg masse energi. Med verselinjer som «I want a life, that´s all I need lately. I am alive, but all alone» utrykkes både håp og håpløshet. Vokalist Dylan Baldis har definitivt vedlikeholdt bandets tematikk som kan oppsummeres som pessimisme med glimt i øyet.

Mot slutten av plata drar det seg kraftig opp med «Strange Year» og «Realize My Fate». Baldis hveser ut sinte strofer over enda sintere gitarer. Sistnevnte låt operer på et helt annet nivå en åpningslåta, som viser hvor gjennomtenkt og bearbeidet dette albumet er. Sprekkfult av ulike følelser og rytmer i god balanse er dette albumet definitivt en opptur for Cloud Nothings. Gruppa har modnet og tilsynelatende funnet sin greie – jeg digger det.