Deafheaven - Ordinary Corrupt Human Love
Helt siden svartmetallens spede begynnelse på 1990-tallet lå det alltid til rette for at sjangeren en dag skulle tre ut av undergrunnens onde mørke og opp i mainstreamen.
Av alle band som har et opphav i sort mørke, men som de siste årene har beveget seg mer og mer mot lyset, finner vi San Franciscos Deafheaven. Ute er defintivt likmalingen, djeveldyrkelsen og heldigvis kirkebrenningen. In er en overdrivelse av sjangerens melodiske særpreg. Faktisk er det lite annet enn den raspende vokalen som knytter bandet til ekstremmetallen på deres fjerde album. Spørsmålet er om det som erstatter de forsvunnede, brutale sjangerelementene er godt nok.
Ved første gjennomlytt er skiva med den noe dystre tittelen Ordinary Corrupt Human Love faktisk den mest lystige Deafheaven har laget til dags dato. En seig åpning finner vi i «You Without End», mens den melodiske metallen begynner for alvor med «Honeycomb» og her drar bandet det helt ut i elleve minutter. Enn om litt langtekkelig så i hvert fall engasjerende musikk, men kun en god start drar det dessverre ikke helt inn i mål. Rett etterpå finner vi nemlig en tempomessig og kreativ nedtur anført av den helt ok singelen «Canary Yellow». Her begynner jeg å lure litt på hvorfor Deafheaven valgte vekk heftig groove og erstattet det med evige melodiske soundscape-partier når førstnevnte alltid har vært grunnsteinen i bandet. Låtene mangler punch og den overraskende brutaliteten kjent fra tidligere utgivelser, og det merkes.
Selv om vi får et flott gjensyn med bandets mørke side på «Glint» blir det litt for lenge mellom de engasjerende høydepunktene. Når vi er vant med eksepsjonell kvalitet fra disse gutta føles fjerde kapittel ut som et litt forvirrende forsøk på å dra prosjektet lenger enn nødvendig. På ingen måte skal Deafheaven avskrives på Ordinary Corrupt Human Love, men en aldri så liten skuffelse er albumet også.
