Dirty Projectors - Dirty Projectors

Har du noen gang blåst en tyggegummiboble så stor at du selv ble fanget av den? I nettopp denne bobla svever du oppover i atmosfæren mens du kikker utover en forvridd versjon av verdenen, som dratt ut av Dalí sitt hode. På samme tid stiger solen opp, snøen smelter og blomster springer fram, men total stillhet råder. Ensomheten dynker deg med uante stikk i hjertet. Lydsporet til denne absurde drømmen er nettopp Dirty Projectors selvtitulerte album – en merksnodig popjuvel.

Bildene hjernen min lager springer kanskje ut fra videoen til låta «Little Bubble», en melankolsk ode til ensomheten og svunnen kjærlighet. Han erklærer seg for tomhetens vokter på et vakkert vis. Dødsønsket formidles på en atypisk måte, med en ren og svært melodisk vokal. Låta er trist, men ser positive sider ved det ødelagte forholdet, og han mimrer tilbake til en tid hvor livet var vakkert.

Kjærligheten vil brenne ned, og et kjølig hjerte er det eneste som vil hjelpe.

Åpningen på albumet er uforskammet og anklagende, med kirkeklokker og Dave som spør hvorfor han har blitt forlatt. Et brått taktskifte fører oss inn i tankene som suser gjennom hodet hans – hvorfor kunne det ikke vare evig? Forklaringene er mange og vonde, og tankene er brutalt ærlige. Historien virkeliggjøres ved å høre på ekskjæresten, og tidligere bandmedlem, sin respons på singelen «Keep Your Name», nemlig Amber Coffmans låt «All To My Self», som er vel så ærlig. Kan David virkelig bare velge bort sorgen?

Et polert kaos av vokalfragmenter

Albumet suser videre ned mot avgrunnen. «Death Spiral» er skikkelig sexy, «Up In Hudson» snodig vakker, og gjennomgående er produksjonen nyskapende og ekstremt gripende. Vokalharmoniene er stilige, også med auto-tune. Albumet evner å dra oss fullstendig inn i det kalde universet.

De uttrykkelige tekstene kan minne om Nils Bechs eksplisitte uttrykk, men de lystige, duse melodiene får det til å virke som at Dirty Projectors holder hodet oppe til tross for den altomspennende meningsløsheten. Dave gjør seg ferdig med aggresjonen relativt fort, og sitter igjen med ingenting. «Winner Take Nothing» er en kavalkade av eksperimentelle ideer. Både lydeffekter, instrumenter og rytme er produsert med en finesse av en annen verden. Sofistikerte nikk til både folkemusikk, Justin Timberlake, klisjé blåsere og generiske musikaler er strødd utover plata, mens det hele er pakket inn i svært kul elektronika.

Albumet er kjølig og friskt, og heldigvis enser vi en slags lykkelig slutt, hvor tilgivelse og takknemlighet brer seg utover. Projeksjonen er borte.

Mine favoritter er nok «Ascent Through Clouds» og «Cool Your Heart», men du har kanskje skjønt at jeg digga hele plata.